Nå har jeg sittet her og skrevet mens solen har stått opp over åsen og jeg har nytraktet kaffe i koppen, etter en god natts søvn. Deilig start på dagen! Det er artig å være tilbake på skolebenken, jeg liker å lære, spesielt når det er temaer jeg brenner for.

Vi har så langt utelukkende hatt om helsefremmende arbeid. Om salutogenese. Et ukjent uttrykk for mange, men likevel et konsept og en teori der dere trolig vil kjenne dere igjen. Det er hva som fremmer god helse og gir individer økt mestring og velvære. Mange har sikkert hørt om patologi, sykdomslære. Dette er en slags motvekt. Fravær av sykdom er én ting, men det tilsier ikke nødvendigvis at man har det godt.

Salutogenese innebærer en rekke faktorer, og i mine øyne er det veldig logisk hvilke dette er når man vet at det er snakk om å fremme god helse, mestring og velvære. For å ta fra teorien: kultur, sosiale relasjoner, verdier som gir retning i livet, fysiske og biokjemiske ressurser som god fysikk og et sterk immunforsvar, materielle verdier som ernæring, klær og bolig, oversikt og kontroll, mestringsstrategier som gir høy grad av fleksibilitet og evne til å regulere egne handlinger og følelser, kunnskap og intelligens, egoidentitet – opplevelsen man har av seg selv. 

Alt av det som bidrar til at vi har det bra i livet, både med tanke på at vi holder oss friske, men også at vi har høy grad av mestring og glede i livet. At vi liker livet vi lever, at vi liker oss selv. Når man tenker over det er det urovekkende hvor mange som ikke er bevisst på disse tingene og dermed ikke tar den makten de faktisk sitter med, spesielt da i i-landene hvor vi har muligheten til dette. FOR en luksus. Det er jo bare flaks at jeg er født i det livet jeg lever, tenk så mange i verden som ikke engang vet at slik fred og glede eksisterer. Noe så selvsagt som at jeg kan gå på butikken og kjøpe nøyaktig den maten jeg ønsker, og ikke bare det jeg trenger, jeg kan kjøpe is og energidrikk i tillegg, bare fordi jeg føler for det. Mine to spørsmål i dette øyeblikk er hvilken rute jeg skal gå på morgenturen min og hvilken podcast jeg skal høre på underveis. Også er det sol, så jeg må velge hvilke solbriller jeg skal ha. Tenk å være så heldig å ha muligheten til å ta de valgene.

Det er så mange som haster fra det ene til det andre tilsynelatende viktige eller som de «må», uten å stoppe opp på veien og verdsette det at kroppen deres tillater dem å opprettholde et slikt tempo. At det å ha en jobb å gå til er med på å skape positive ringvirkninger for både en selv (lønn, nettverk, kunnskap, linje på CVen) og for samfunnet. At den lønnen igjen gjør så de kan bo, spise, sove og kanskje unne seg luksus i form av fritidsaktiviteter og god mat.

Hvis vi ser for oss to mennesker som lider av samme sykdom, de har fortsatt full funksjon i kroppen, men er noe mer slitne og ikke minst er de fullt klar over at de har den diagnosen de har. Med svært begrenset tid igjen å leve. Jeg ville ikke klandret den som ble liggende i sengen, isolerte seg og ble deprimert. Det er ingen som kan si at den reaksjonen er feil, for vi reagerer alle ulikt og det skal respekteres. Klart det er ufattelig vondt og helt uforståelig. MEN. Den andre personen er også lei seg for dette, men vedkommende innser at det fortsatt er mulig å oppleve glede og mestring i noe av tiden som er igjen. Ikke hver dag, kanskje langt ifra. Et par håndfuller med gode dager. Men det er mulighet for å få ta del i hverdagen i et dempet tempo, kanskje få vært med på noen flotte opplevelser og hatt noen skikkelig solide latterkramper med gode relasjoner. Få pynte seg noen dager, lage noen nye matretter for trygge mennesker rundt en. Nå tegner jeg et bilde av to kontraster, og det finnes selvsagt mye mellom. Men poenget belyses: vi har alle noen laster å bære, men vi har i stor grad makten til å forme veldig mye av livet rundt.

Det er ikke snakk om å ignorere det negative, ignorere sykdom eller virkelighet. Men det er snakk om å takle det på en måte som gjør at det negative ikke spiser oss opp, og å ha så mye fokus vi klarer på det positive og det som gir oss glede. Så mange gode dager vi kan, i et så langt liv vi kan. Jeg vet ikke med dere, men jeg anser det å være et optimalt liv. Og som med alt annet, det som er optimalt for meg er trolig ikke optimalt for deg. Vi må selv ta ansvar for den oppgaven; å finne ut hva det er som gir oss best helse, så vi kan ha grunnlag for å leve et gledesfylt liv. Og det er nettopp her jeg tror det stopper for mange, for det er ingen som kommer til å gjøre jobben for deg, det er ingen som kommer til å fortelle deg at dette er noe du må. For det er det ikke. Det er noe du kan. Det er en overskuddsressurs, og hvis du vil benytte deg av den må du ta saken i egne hender. Og vet du, det er mestring og helse bare i det.

Morsomt å tenke på hvor mange år jeg har blogget om disse tingene, og nå har jeg det på pensum. Så virkelig ikke den komme. Men nå føles det som den største selvfølge, dette var jo sånn det skulle bli, noe annet virker helt feil. For meg! Livet, dere. Så mange veier å gå, så mange opplevelser å ha, så mye mestringsfølelse og utvikling man kan få være med på, hvis man bare løfter hodet, åpner øynene og er åpne for det.