Søndag kveld igjen, ukene flyr virkelig forbi! Om to uker er det første søndag i advent, og poof, så er året omme. Det gjelder å unytte de siste seks ukene nå, jeg kjenner meg i hvert fall veldig motivert til å avslutte året med et grunnlag jeg med glede går inn i 2019 med.
Treningen går kjempebra for tiden, og det er nesten litt forvirrende, for det har vært en del utenom som har vært tungt. Frem til juni i år sjonglerte jeg fulltidsjobb, fulltidsstudier og løftingen samtidig som jeg prøvde å opprettholde et godt sosialt liv, og ikke at jeg noen gang vil finne på å ha en så høy totalbelastning igjen, men det gjorde meg nok rustet for å takle slike perioder relativt greit.
Det neste stevnet jeg har tenkt til å være med på er i februar, og i dag er det faktisk bare 90 dager til. Seks uker på å avslutte året slik jeg ønsker, tretten uker på å legge inn arbeidet for å prestere bedre enn jeg noen gang har gjort. KLAR! På fredag hadde jeg en tung økt, der jeg skulle ha tre tunge treere, altså tre sett med tre repetisjoner, i både knebøy, benkpress og markløft. Jeg endte opp med 129 kg x3 i knebøy, 65 kg x3 i benkpress og 163 kg x3 i markløft. Både knebøyen og markløften var nye personlige rekorder, og det var ikke totalt maks, så jeg er spent på å se hva jeg klarer når jeg skal ha samme oppsett neste uke. Å klare tre repetisjoner på vektene jeg hadde som startvekter på NM i oktober, det lover veldig godt og gjør meg veldig motivert!
Noen ganger må jeg bare dra på smilebåndet, for denne løftehobbyen har utviklet seg så utrolig fort, synes jeg. Jeg er veldig tilstede i tingene jeg gjør når jeg setter meg mål, og for eksempel det å løfte 100 kg i markløft var en stor milepæl for meg. Det samme med 100 kg i knebøy. Fordi jeg er så bevisst på dette setter også øyeblikkene med måloppnåelse seg svært godt fast i hodet mitt, og jeg kan virkelig kjenne den følelsen jeg hadde da jeg klarte disse tingene. Derfor virker det også så rart når jeg tar meg selv i å tenke på de øyeblikkene når jeg står med samme vekt og varmer opp. Jeg vet jo at jeg har jobbet hardt og smart i mellomtiden, men det virker også så veldig kort siden jeg ikke engang ante hva styrkeløft var for noe. Det er fantastisk artig å se hva man kan få til om man tar et skritt ut i den ukomfortable sonen der endring skjer. Frykten for forandring kan gjøre oss mange tjenester, men kan også hindre oss i mye spennende. Det gjelder å sette den på prøve noen ganger, selv om det kan være tøft.
Det gjør meg litt glad å se at jeg kaller årets siste seks uker som innspurt. For meg signaliserer det at jeg nå har det godt plantet i meg at resultater krever tid. Tidligere kunne jeg sagt at de siste dagene var innspurten, kanskje de siste par ukene. Men nå vet jeg at tålmodighet og hardt arbeid er essensen i det å oppnå endring og for å se varige resultater.
Fornøyd og sliten etter fredagens økt. Klar for ny uke med nye mål!