I går gikk Norgesmesterskapet i utstyrsfri styrkeløft av stabelen, og det er en lykkelig og smilende Kamilla som skriver til dere her.

Stevnepers i knebøy, tangering av stevnepers i benkpress, stevnepers i markløft (180 kg!!!) og TI kilo stevnepers totalt. Forrige totalpersen min tok jeg i 2015, så gleden jeg kjenner nå er helt fantastisk! Jeg kom på pallen på NM, og jeg tok faktisk EM-kravet!

At prestasjonen var helt knall og at løftene var gode er selvsagt en stor og viktig faktor, men som gjør at jeg vil huske den dagen ekstra godt for er at jeg hadde det så utrolig gøy. Jeg smilte, lo, pratet, klemte folk og virkelig koste meg. Jeg gikk både på og av plattingen med godt humør for hvert eneste av de ni løftene, og jeg klarte å ha nøyaktig samme fokus som det jeg har hatt på de aller beste øktene mine på trening. FOR en dag! Jeg er så glad!!!

180 kg, dere! Med et smil!

Rent tallmessig så det slik ut:

• Veide inn på 63,0 kg
• Knebøy: 130 kg, 135 kg, 137.5 kg
• Benkpress: 70 kg, 72.5 kg (misset på 75 kg)
• Markløft: 165 kg, 180 kg (misset på 185 kg)

To faktorer som gir meg glede, som ikke går an å se utenfra: først det å tørre å ta et 5 kg-hopp i knebøy. Tidligere har jeg vært sensitiv for økninger, og ikke vært komfortabel med så «stor» økning mellom løftene. På RM i juni hadde jeg 130 kg på førsteløftet og 132.5 kg på andreløftet. Det misset jeg på, før jeg satte det på tredje forsøk. Så gårsdagens løfting, som heller ikke var nære miss, var virkelig en mental seier. Og når vi snakker om mental seier: dere som har fulgt med her en stund husker kanskje at jeg løftet på Vesteuropeisk mesterskap i Luxemburg i fjor? Det er ganske nøyaktig ett år siden. Både knebøy og benkpress gikk betydelig bedre i går, for ikke å snakke om markløften… Jeg røk jo ut av stevnet i Luxemburg etter TRE forsøk på 165 kg, der jeg misset på alle. Bakgrunnen for det har jeg vel aldri skrevet om, og kommer nok ikke til å gjøre fordi det involverer andre, men poenget nå er uansett at jeg åpnet på 165 kg i går, og det gikk SÅ lett. Og så meldte godeste Fredrik inn et FEMTEN kilos hopp til andreløftet, og det gikk overraskende lett det og! Jeg er fortsatt helt satt ut, de faktorene der samlet gjør meg så stolt, glad og gira. Det mentale har enormt mye å si i slike tilfeller, og på det området har jeg klart å utvikle meg mye de siste månedene.

Opplevelser som dette er både med på å berike livet i et korttidsperspektiv, men fordi det motiverer så vanvittig mye til å fortsette å jobbe for å bli bedre, gir det meg mestring, glede og overskudd i et langtidsperspektiv også. Tanken på å kjenne på de følelsene igjen gjør at jeg nesten får sommerfugler i magen. Jeg svever litt på en sky nå, og NYTER det.

Takk til pappa – den beste stevnefotografen av dem alle!