Hvor skal jeg begynne? For det første: jeg er så glad!!!

NM i utstyrsfri styrkeløft gikk av stabelen i helgen, med rundt 150 løftere fordelt i sine respektive vektklasser på fredag, lørdag og søndag. Selv løftet jeg på lørdag, i -63 kg-klassen. Klassen under er -57 kg, så altså alle fra 57 kg til 63 kg løfter i min klasse. Som dere vet hadde jeg en ganske tung stevneopplevelse i Luxemburg for bare litt over en måned siden. Jeg fikk meg en skikkelig mental knekk, og min favorittøvelse, markløft, ble plutselig min største utrygghet.

De siste to ukene har ting snudd på trening, og løftingen har føltes bra igjen. Jeg har hatt en god følelse i kroppen. På torsdag hadde jeg riktignok en liten mental dump igjen, ikke på grunn av treningen i seg selv, men fordi jeg begynte å tenke på at jeg skulle opp på en platting/scene og løfte markløft om bare noen få dager. Kom jeg til å misse på åpningsløftet mitt i markløft igjen?

Innveiingen var klokken 7 på morgenen og løftingen startet klokken 9. Oppvarmingen til knebøy gikk helt greit, men jeg kjente jeg ikke hadde så mye futt som jeg har når jeg trener på ettermiddagen. Siste oppvarmingsløft var vel på 120 kg om jeg ikke husker helt feil, og så åpnet jeg med 125 kg som første stevneløft. Godkjent! Det første løftet føles som halve stevnet. Ventetiden er «evig», men når man har tatt det løftet, da er man i gang, og derfra går det så fort at det ikke går an å skjønne det engang. Jeg foreslo å øke til 127,5 kg, men Fredrik insisterte på 130 kg. Man må ta minst 2,5 kg-hopp på vanlige løft. Jeg tenkte at greit, han så jo løftet, og han virker så overbevist om at 130 kg skal gå, så da er jeg med. Og det ble godkjent!

Passe fornøyd der, ja! Vi høynet til 132,5 kg på siste, men den ble dessverre litt for tung. Likevel to av tre godkjente knebøy, og allerede et bedre resultat enn i Luxemburg.

Videre til benkpress. Benkpress er mitt svake punkt. Jeg har den siste tiden begynt å jobbe mer aktivt med å få et bedre oppspenn, og jeg gleder meg til jeg kommer videre på vei med det arbeidet, for da tror jeg benkpress og jeg kan bli bedre venner. Uansett, jeg åpnet på 65 kg, det ble godkjent, og andreløftet på 67,5 kg ble godkjent. Da jeg skulle presse opp 70 kg misset jeg litt på løftebanen, og det ble dermed for tungt. To av tre godkjente benkpress og totalt fire av seks godkjente stevneløft så langt – absolutt en god følelse!

Så til markløft. Hahaha, åh, jeg er så glad Fredrik ventet til ETTER stevnet med å fortelle meg at oppvarmingen i mark så litt katastrofe ut. Vektene kjentes som bly og jeg var så kvalm. Noe av det verste jeg vet er når folk klager eller skal komme med unnskyldninger, så jeg prøvde å holde motet oppe og stole på at kroppen kunne dette. Når du stramme et tykt lærbelte rundt magen, lene deg ned så det presser ekstra og så skape buktrykk, samtidig som du har et lite behov for å spy… Ah, godt å kjenne at man lever, si! Det var nok en kombinasjon av uvant mye sukker i energigelen jeg tok, pluss noen ganske kraftige nerver for hva som skulle skje på plattingen.

Jeg hadde meldt inn 162,5 kg som åpningsløft, og det gikk veldig fint. Bedre enn siste oppvarmingsløft på 152,5 kg vil jeg si. Så det var godt.

Den følelsen. For vet dere hva som også ble et faktum i det øyeblikket jeg fikk ned-signal og tre hvite dommerlamper? Jeg hadde en total. Jeg hadde minst ett godkjent løft i hver øvelse, og den følelsen er noe for seg selv – man har en plassering. Og vet dere hva mer det betyr? Nå er det tid for å teste grenser, leke seg og virkelig legge igjen ALT man har på den plattingen.

Så, da var det bare én logisk ting å gjøre: ta ny norgesrekord i markløft! Var ikke det en god plan?

Som nevnt må man øke med minst 2,5 kg på vanlige løft, men når det er rekordforsøk kan man velge å forholde seg til halvkiloer. Rekorden var min fra før av, på 171 kg. Fredrik meldte inn 171,5 kg, og vi gikk bak til venteområdet for å vente på tur. Jeg satt og rappet for meg selv med Eminem på øret, og lot ordene fra «Till I Collapse» snakke til meg og neste markløft.

«Så laster vi stangen til 171,5 kg for Kamilla Kolvig. Dette er forsøk på ny norgesrekord. Stanga er klar!» Basert på de massive blåmerkene jeg har i nakke og på skuldre skjønner jeg at Fredrik kløp meg svært hardt for å gire meg opp, men jeg kan ikke engang huske det. Jeg kjente det ikke. Hadde han gjort det en annen dag hadde jeg skreket og løpt umiddelbart, men i en sånn situasjon er det så mye adrenalin som pumpes gjennom kroppen at smerte ikke er på radaren engang.

Pust – skape buktrykk. Ikke bli for opphengt mentalt – jobben må gjøres riktig for at dette skal gå.

Finne posisjonen. Dra. DRA, DRA, DRAAAAA!

Når hele salen hyler og skriker til deg, inkludert Fredrik som går bananas på sidelinjen, og du kjenner at dette går sakte, men det går. Det går!!!

Det gikk! Altså, jeg hadde lyst til å bare bli stående der. Den følelsen! Ikke bare ny norgesrekord, men markløft og jeg var offisielt på lag igjen. Det var som å gjenforenes med en gammel venn, så fantastisk godt. Smilet mitt sier alt.

Gledeshopp, jubel og lykkefølelse på alle plan!

MEN! Det stoppet ikke der. Dette var jo bare andre runde med markløft, og det er tre løft per øvelse. Og to av de andre i min klasse hadde meldt opp 172,5 kg. Vi fulgte spent med etterhvert som det nærmet seg disse løftene. Hun ene fikk den ikke opp fra bakken, men hun andre klarte løftet. Altså økte hun norgesrekorden med 1 kg mer enn hva jeg nettopp hadde økt den til. Fredrik var rask på avtrekkeren og fikk meldt inn 173 kg for meg.

Eminem, gire meg maksimalt opp og innstille meg på å gi absolutt alt jeg hadde i meg.

DIT! Altså, har dere sett noe så nærme et fullført løft, uten at det er helt fullført? Åh, jeg må jo bare le, det er så nært! Men der stoppet det altså, jeg hadde ikke sjans på å få rettet ut kroppen helt. På en måte synd, men samtidig tente det en kraftig flamme i motivasjonen min. Jeg er knallfornøyd med å ha tatt en ny norgesrekord, selv om jeg bare hadde den i noen minutter. Jeg har allerede hatt norgesrekorden i markløft siden 2015, og jeg velger å se på dette som noe jeg trengte for å «step it up». Jeg blir gira bare av å skrive dette – jeg er så sulten på mer!

Jeg gleder meg til å motta nytt norgesrekord-diplom til veggen med diplomer, og jeg gleder meg femti ganger mer til å bli sterkere, flinkere, utvikle meg både fysisk og mentalt, og fortsette på denne reisen. Ikke minst er jeg utrolig, utrolig, ubeskrivelig lettet for å ha hatt en så morsom, spennende og god stevneopplevelse. Det trengte jeg nå.

Jeg skal skrive et utfyllende innlegg om kostholdet jeg har fulgt de siste fem ukene, det har jeg lovet. Og ellers tusen takk for all støtte og gode ord, både her, på Instagram og på snap. Jeg er så takknemlig for den enorme støtten, det betyr mye for meg. Alle de flotte og proffe bildene her er tatt av pappa. Han, mamma og broren min kom for å se på, heie og dele denne fantastiske opplevelsen med meg. Samme med en rekke av mine andre nære og kjære. Jeg er virkelig heldig!!!

Kunne jeg valgt bort én faktor fra helgen så skulle det vært at jeg skulle ønske jeg ikke hadde mensen. Haha, menmen. Livet som jente. Kanskje det kan motivere noen andre i samme situasjon til å komme seg på trening.