Onsdag var en helt fantastisk dag. Mandag var grei, tirsdag var grei, men onsdag tok helt av. Jeg hadde en fin morgentur til jobb, med podcast og flott soloppgang. På jobb gikk det fint, og høydepunktet var helt klart en samtale med Kristin (Hverdagene og samarbeidet med deg, Kristin… Ville aldri vært foruten!). Etter jobb dro jeg for å møte en venninne jeg har vokst opp med og virkelig føler at jeg har lært halve livet med. Vi har ikke hengt sammen på mange år, og jeg kan nesten ikke beskrive hvilken glede det var å oppleve at vi fortsatt klaffet sammen på vår unike måte. Vi har alltid hatt den samme dynamikken i vennskapet; vi er vidt forskjellige, men samtidig så like, og har en svært lik tankegang, som til tider har vært skremmende. Og slik er det søren meg fortsatt – hun er gift, og hadde fortalt mannen sin flere av minnene vi har sammen, og tror dere ikke jeg, uten å vite om dette, tok opp nøyaktig de samme tingene, i nøyaktig samme rekkefølge og med fokus på de samme (sære) detaljene? SOM vi lo, både av fortiden og nåtiden. Dere vet når man ler så hardt at ingen lager en lyd, man får ikke puste, men bare sitter foroverlent og rister? Fikk til slutt vondt i magen, var så sliten av å le!
Se utsikten fra leiligheten, så herlig! Og utsikten over Magnat, også ganske herlig.
I tillegg har hun flyttet rett ved der jeg trener, i en av de flotteste leilighetene jeg har vært i. Sukk, blir så glad! Så, til tross for at rutinene med måltider og trening var brutt, gikk jeg bort på Magnat og hadde en helt kanonbra økt! Den energien. Første uke på oppkjøringsprogram, og DEN følelsen, skal si det øker entusiasmen for de kommende mesterskapene. Vi var en god gjeng på trening: støttet hverandre, oppmuntret hverandre og var stolte av hverandres og egen prestasjon.
Når 147 kg knebøy, med hjelp fra tynne strikker, går lett… Den følelsen.
Jobber og jobber og jobber med å holde spennet i kroppen under benkpress.
Avsluttet med å gå gjennom Frognerparken med en venn, og ble vitne til en vakker solnedgang. Og så, i det jeg kom hjem, fikk jeg melding fra en jeg har hjulpet med kostholdet etter en vektoppgang, som kunne fortelle at på bakgrunn av veiledningen jeg har gitt, ENDELIG har gått ned 5,2 kg, og føler at hun fint kan leve på denne måten. At det er holdbart, at det funker, og at hun trives med det. Jeg trodde jeg skulle sprekke av glede – den ene positive tingen etter den andre.
I tillegg er det faktorer som at dietten skal gå etter planen, følelsen av å rekke mye uten å ha dårlig tid til en eneste ting, og bare generelt en god følelse og god energi i kroppen. Jeg måtte bare vaske håret og komme meg fortest mulig i seng, for jeg skjønte at med den energien jeg hadde bygget opp, kom det til å til å ta lang tid å få roet seg. Sånne dager sitter godt i både kropp og hode, elsker den følelsen!
På kvelden hadde jeg en samtale om nettopp hele dagen. Og jeg tror det bidro til at den føltes så bra. Det å sette ord på opplevelsene gjør at vi husker dem bedre, for vi har funnet det verdt å nevne. Det gjelder negative ting også, å sette ord på dem gjør at vi får bearbeidet tingene. Og som Ingrid pleier å si: en av grunnene til at jeg og vi opplever en så god livskvalitet er at vi legger merke til de små tingene som gir hverdagslykke. Vi legger merke til at vi sto nøyaktig der hvor trikkedørene ble åpnet slik at vi kunne stige rett inn på trikken, vi legger merke til at kaffen smaker godt, vi tenker over hvor gode skoene våre er å gå i og hvor heldige vi er som kan spise oss mette på mat som smaker godt i munnen og gir god energi til kroppen, og tilbringe tid med mennesker vi setter pris på og respekterer. Nettopp ved å være takknemlig for de tingene, som er så lett å ta som en selvfølge, opplever vi glede hver dag, og føler oss tilfreds med livssituasjonen. Det betyr ikke at vi ikke er ute etter å utvikle oss eller at vi ikke streber etter fremgang, men at vi setter pris på nåtiden, samtidig som vi sikter høyt på fremtiden.
En nøkkel for gode dager tror jeg er å ikke være avhengig av at alle de gode faktorene skal være eksterne. Å være avhengig av at de og det rundt deg skal bringe deg glede, det er både sårbart og uforutsigbart. For all del, jeg tror det å ha gode og pålitelige mennesker rundt seg bidrar til så enormt mange positive faktorer i livet, og er en del av grunnmuren for gode dager. Men å kunne skape glede i seg selv, finne punkter å være takknemlig for, og ikke minst til en viss grad være selvdreven på de områdene man ønsker å utvikle seg, for å dermed både lære og oppnå mestringsfølelse… Da tror jeg man vil oppleve langt flere meningsfylte og gode dager, enn om man venter på at alt godt skal falle i fanget på en.
Nå venter en god og lang frokost, før tur og trening med fine folk. God helg!