Nå puster jeg lettet ut. En av mine nærmeste har vært på en slags hemmelig tøff uke, og fikk ikke ha tilgang til telefonen sin underveis. Vi snakket sammen sist på søndag litt før ni, og så har ingen av oss ant hvor lang tid det skulle gå før vi pratet igjen (og vi mistet vår 214 dagers snapstreak, hahaha). Jeg har vært så spent på utfallet, at de siste dagene har jeg sovet urolig og vært nervøs. Det var fantastisk å endelig få livstegn, og ikke minst ble jeg mektig imponert og stolt over utfallet. Jeg liker å vite at mine nærmeste har det bra, og jeg liker ekstra godt når de er fornøyde med seg selv og får igjen for det de har jobbet for.

Foruten å sjekke telefonen noe hyppigere enn vanlig, har uken gått med til en god del jobb, noen knallgode treningsøkter, én litt dårlig treningsøkt,  og tid med de andre fine folkene rundt meg. Og man skulle tro at når en man bruker tid på er borte, at man da har mer tid til overs. Men nei, jeg har brukt den tiden på å bekymre meg og være spent, haha. Men 2017 altså, dette blir bare bedre og bedre! Ting føles bra!

Morgensmilet, morgenglede. Det begynner å bli mildere ute, og det er bar bakke. Jeg blir så glad av det! Varmegrader stort sett hver dag, og vi ser mer og mer til solen. For ikke å snakke om hvilken energi det gir om morgenen, når det faktisk er lyst ute. Tok med et bilde av paprika, fordi paprika er best.

Litt dårlig kvalitet, men dette er altså et totalt uredigert mobilbilde fra en morgen denne uken. Jeg slet med å få med meg hvor jeg gikk, for jeg så opp nesten hele tiden. Naturen altså!

I dag er det to uker til jeg skal delta på årets første styrkeløftstevne. Nå har jeg ikke løftet på stevne siden NM i starten av oktober. Det var ikke planen å la det gå så lang tid, men sånn har det altså blitt, og nå gleder jeg meg skikkelig! Det er riktignok bare et lite stevne, men det blir gøy, og ikke minst er det kjekt med litt mer stevneerfaring før høstens to mesterskap: regionsmesterskap og NM.

I styrkeløft løfter man med jernskiver i konkurranse, og det er jo ikke det jeg pleier å trene med til vanlig. Man tenker at 100 kg uansett er 100 kg, men det er fascinerende hvor annerledes det føles. Spesielt i markløft! Ettersom det er favorittløftet mitt, er det greit å sikre seg litt, så det ikke blir for lenge mellom hver gang jeg løfter jern. Nå var det plutselig gått mange måneder, så jeg tok en økt med det på torsdag, og til min store overraskelse og glede føltes det ikke uvant lenger. Nok en ting jeg puster lettet ut for, og som gjør at jeg gleder meg enda litt mer til stevnet. I tillegg løftet jeg på den plattingen der stevnet skal holdes, slik at jeg fikk stått der jeg faktisk skal stå og løfte igjen.

Siden jeg først er i gang med å bable om alt og ingenting (sånn går det med så mange dager borte herfra), kan jeg meddele at jeg endelig har funnet den perfekte hvite skjorten. Vel, i mine øyne er den perfekt. Og jeg har lett i noe sånt som to-tre år. Enten har stoffet vært feil, kragen vært feil, knappene vært feil, passformen… Ja, dere skjønner. Men endelig! Og da slo jeg like gjerne på stortromma og kjøpte meg en nydelig rød jakke/kappe, og en superskjønn blå kjole i tillegg. Nå kan våren komme!

Livet smiler, jeg smiler. Og jeg håper dere smiler! God helg!