Okei, nå blir det mye WEC-prat her, men det synes jeg faktisk er helt på sin plass. For HVOR utrolig gøy er det ikke å se hvor fantastisk givende vendinger livet kan ta, hvis man bare er åpen for endring? Hvis man er åpen for å gå ut av komfortsonen og ta noen utfordringer?! Jeg ble rørt til tårer her en dag, av min egen historie, for jeg satt og så på bilder som bare er noen få år gamle, og da sa det «klikk». Brikkene har falt på plass. Jeg har på ingen måte landet på stedet hvil, men jeg har likevel funnet frem til en måte jeg ønsker å leve på, som jeg vet vil bringe meg fyldige år. Det å lage dager, uker, måneder og år som inneholder opplevelser, følelser, minner. Det å kjenne at jeg vokser som menneske, og at jeg aldri sier meg mettet på utvikling. Jeg føler jeg har vært maksimalt heldig med livet mitt, og det gjør meg så rørt og takknemlig. Familien min, oppveksten min, helsen min, kroppen min… Menneskene rundt meg, maten jeg har på bordet, sengen jeg sover i. All luksusen jeg er omringet av. For et liv!

Det forundrer meg dette med at for så mange må det en skikkelig vekker til for å gjøre endring. Sette handling ut i live, fordi man MÅ. Det virker så mye tyngre og mindre artig, enn å ta gode valg for seg selv fordi man KAN. Jeg tror det faller noen mer naturlig, og det er umulig å ta det valget for noen. Det må gjøres selv. Og det krever en del. Vel, valget krever ikke spesielt mye, men kontinuiteten og tålmodigheten… Den krever. Om den er verdt det? Det har jeg så absolutt troen på! Min erfaring er et soleklart JA!

Jeg ser på september som «den andre januar». Altså den andre nye starten vi har i året. Mange setter seg mål for året i januar, og så dabber det av utover våren og sommeren. I mitt hode er september tiden for å dra frem disse målene igjen, for man har fortsatt en god del igjen av året, man har fortsatt mulighet til å nå målene, og man har mulighet til å sitte igjen med følelsen: «denne gangen klarte jeg det!» Når januar kommer igjen, så kan du bygge videre fra et sted du kanskje ikke helt hadde troen på at du kom til å komme. Og med slik utvikling over tid, kan du virkelig få utforsket potensialet ditt.

Jeg gleder meg så utrolig mye til å konkurrere i Italia. For meg handler det om mer enn at jeg gjør det bra i styrkeløft. Det handler selvsagt i stor grad om det, men også gleden og spenningen i det at jeg har turt å ta stegene som kreves for å komme hit jeg er, fra der jeg var. Jeg hadde jo ikke trengt det. Men kjære vene, så glad jeg er for at jeg likevel utfordret meg selv, og ikke tok til takke med å ha det komfortabelt til enhver tid.

Noen tanker fra meg denne fredagskvelden. Jeg har hatt en helt fantastisk treningsuke, og kroppen kjennes virkelig i sjakk. På tirsdag reiser vi nedover, på torsdag løfter jeg. Det blir flere oppdateringer før den tid, og jeg håper på å få hengt med såpass godt i svingene at jeg rekker å legge ut link til streamingen. Jeg skal løfte på ettermiddagen, puljen min starter kl 18. Ellers er jeg alltids på @kamillako på Instagram og kkamillak på snap.