Nå er det så lite som tolv dager igjen til neste styrkeløftstevne! Jeg føler meg klar nå, og har gjort det en stund, så selve løftingen har jeg tro på at kommer til å gå fint. Det som plager meg litt er at jeg vet hvor fort det kommer til å være over. Regionsmesterskapet i februar, der gledet jeg meg så mye, og hadde så mange tanker og følelser knyttet til det hele. Og jeg tuller ikke når jeg sier jeg føler jeg gikk ut derfra en halvtime etter at jeg gikk inn. Fra man begynner å varme opp til første øvelse (knebøy) går det slag i slag, og vips, så er det hele over.

Det kan vel sammenlignes med de fleste andre ting man gleder seg til, som ferieturer, en bursdag, en helaften med gode venner, en helg på hytta, hva som helst… Man gleder seg og har forventninger. Så skjer det, og man føler seg nesten litt snytt – det gikk jo alt for fort! Klassisk. Det er uansett godt å ha noe å glede seg litt ekstra til, synes jeg. Så jeg gleder meg til stevnet, og har bedt Ingrid sende meg melding den følgende uken med en påminnelse om at livet faktisk går videre, i tilfelle jeg går inn i en liten post-stevne-depresjon. Husker jeg gjorde det med bacheloroppgaven. Gledet meg til å levere, ååå, så bra det skulle bli! Men hva skulle bli bra? Jeg hadde ikke lagt en eneste plan til sekundet etter oppgaven var levert. Tanken om frihetsfølelse ble mer panikk. «Hva skal jeg gjøre nå?»

Nå er jeg heldigvis blitt bevisst på det, men et lite tips til dere er i hvert fall å prøve å være tilstede i det øyeblikket en har sett for seg. Prøve å tenke over «her og nå» og ta et mentalt bilde av både stemning, lukter, mennesker og situasjon. Ikke bare haste gjennom det hele.

Det var overhodet ikke det jeg skulle skrive om, men okei. Poenget: snart stevne. Jeg gleder meg sånn til den opplevelsen! Det er så god stemning i det miljøet – folk heier på hverandre, selv om de er «konkurrenter». For det handler så mye om individet, den enkeltes konkurranse mot seg selv. Man trenger ikke kjenne en person for å bli glad på deres vegne, når man ser den herlige gleden og mestringen de utstråler, når de har fått til noe som krevde så utrolig mye av dem. Jeg synes det er inspirerende!

Siste løftet fra gårsdagens «stevneøkt». 160 kg.

Vel, innlegget skulle handle om kroppspress, jeg vet ikke helt om det kom frem? Haha, en annen dag! God søndag, dere. Her står skolearbeid og tur med en kompis på planen. Gleder meg til i morgen – mandag! Ukens beste dag. Oh, og jeg har blitt flinkere til å ta matbilder igjen, så jeg skal fikse et matinnlegg! Wiiii!