Jeg må få dele en glede med dere. Den siste tiden har det gått mer og mer opp for meg at jeg det siste året har funnet «min sport». Den tidligere overvektige og utrente jenta som synes forskjellige sporter kunne være artige, men som ikke fant seg selv helt i noen av dem. Jeg trodde aldri jeg skulle bli god i noe sportslig, delvis på grunn av kroppen min. Basket var gøy, dansing var gøy, jeg synes det var hyggelig å sykle. Men jeg brant ikke for noen av delene. Jeg hadde kvalitetstid med vennene mine, og fikk et snev av mestringsfølelse i ny og ne. Å gå turer ble «min greie», og selv om jeg fortsatt mener at det å gå tur virkelig er undervurdert som aktivtetsform, er jeg glad jeg har noe mer. Nå har det plutselig blitt slik at det å ha hviledag på søndager oppleves som kjedelig, og at treningen er noe jeg ser frem til på de resterende dagene.

Jeg har brukt hashtagen #eleikokos på en rekke treningsbilder på Instagram. For på trening bruker jeg Eleikoutstyr, og på trening koser jeg meg. Det er kvalitetstid jeg setter enormt stor pris på. Jeg vet at jeg er svært heldig som har en kropp som samarbeider så godt med meg, og det er jeg takknemlig for. Jeg gjør det jeg kan for å ta vare på den best mulig, både med å få god hjelp til å trene riktig, slik at jeg unngår skader, og kan oppnå best mulig fremgang, men også med kosthold, hvile, stressbegrensning og generell livsglede. Alt henger sammen.

Gymtimene på skolen likte jeg aldri. Det kan jeg vel nesten garantere at jeg ikke ville gjort nå heller. Vi løp og vi spilte ballspill. Det er det jeg husker fra gymtimene. Og litt turn. Én gang syklet vi, det likte jeg. Men resten var det samme, og de som var gode løpere var alltid vinnerne av gymtimene. En del av oss jentene hadde den evige kampen om «hvordan slippe unna?» også kalt «hvor lenge siden er det jeg sa jeg hadde mensen nå?». Jeg forstår at det er vanskelig å legge opp til allsidig undervisning, når midlene er så begrensede. Det er også synd, for det kan medføre at flere får et negativt forhold til det meste av aktivitet, og DET er uheldig.

Treningen er meg-tid, men det er også en sosial tid – miljøet jeg trener i er godt. Vi er som en storfamilie. Så mye latter, så mye glede, så mye frustrasjon og så mye hjelp og støtte.

Jeg er så glad for at jeg har funnet noe jeg finner så enormt mye glede i. At jeg i tillegg får trene på det jeg mener er tidenes beste treningssenter, med en genial trener, og så mange herlige folk rundt meg, er mer enn jeg noen gang forestilte meg. Takknemlig, stolt, gira og lykkelig.

Feirer med å dele at jeg perset i støt i går; 54 kg. Det er ikke styrken det står på der, men eksplosive øvelser er langt utenfor min komfortsone. Eller… Det var. Det begynner å komme seg nå. Og DET gir mestringsfølelse, det. Spesielt når jeg egentlig ikke trener vektløfting, men styrkeløft. Vektløftingen er noe gøy på siden, og å ha fremgang da føles ganske herlig. Og med 124 kg i knebøy, 150 kg i markløft og 67 kg i benkpress går jo styrkeløftingen relativt bra også. Liker’e.