På lørdag gikk Ingrid og jeg rundt Maridalsvannet. Igjen. Vi har gått den turen helt latterlig mange ganger begge to, men det forandrer ikke det faktum at det er en utrolig fin tur. Fin lengde (klokken viser som regel 13,5 km fra der vi starter til der vi stopper), behagelig terreng, og ikke minst mye fint å se på. Også har vi hverandre da, og det er vel stort sett det eneste vi trenger for å få til en bra tur.
Nok en gang møtte vi på en trist skjebne. Er ikke bare-bare…
Så bare én hest! Savnet resten av gjengen, får håpe de er der neste gang.
#kamillapose oppå ruinene av Margaretakirken. (Ingrid, den ble bygget på 1920-tallet.)
Min fantastiske, fantastiske, FANTASTISKE turpartner.
Bææææ! NOEN påsto at hun kunne «snakke sau» og prøvde å lokke dem nærmere oss… Dette var responsen:
Haha!
Jeg tror jeg skriver det hver gang, men altså: OSLO, jeg elsker deg!
Skal vi på tur snart, Ingrid?
Ser ut som en utrolig fin tur!
Jeg sier bare… SIKKA SIKKA SIKKA!!! Bææææ 🙂
Gleder meg til i morgen!
HAHA kommer til å ha mareritt om den lyden 😆
Gleder meg til I MORGEN! 😀
Ååååhhh…vilogsåutpåtur!!! Ikke bare sitte foran skjerm i varmen på kontoret. *dør* Menmen! Jeg får trøste meg med kveldsløpetur etter jobb i stedet. 😉
Ser den, men du har vært på fin naturferie, og du kan gå ut etter jobb, så synes ikke såååååå synd på deg 😛 Håper kveldsturen ble bra, er jo ca. tusen grader nå!
Så ut som en fin tur! Søte sauer!