Noen ganger, etter turene med Ingrid, lurer jeg på om jeg kjenner noe av det samme som de som ruser seg, føler. Jeg blir så høy på livet, og føler meg helt tåkete av glede. Ingrid og jeg prater mye om hvor heldige vi er; vi lever to svært gode liv. Én ting er at vi er klar over det, men jeg tror vi begge virkelig kjenner det, og det er en mektig følelse. Planen var egentlig å bestige en ny Maridalsalpe i går, men stiene hadde andre planer for oss. Vi gikk opp til Øyungen, forbi innsjøen, og litt hit og dit, før vi tok en annen vei hjem. Liker at vi stort sett alltid går en runde, ikke frem og tilbake på samme strekning. Så får vi med oss mest mulig av Oslomarka.
Kamillapose – nesten i «fossen».
Ingrid mistet litt bakkekontakt… (Haha!)
Her står jeg faktisk og gliser, haha. Se så fint da! Oslo, ass.
Det har blitt tradisjon å ta bilde av et dødt dyr per tur. Stakkars lille.
Den fredelige følelsen en får av å gå slik på sti, med masse fuglelyder, litt rasling i buskene, og godt turfølge… Det at vi går såpass tidlig gjør også at vi stort sett ikke møter noen andre, i tillegg til at vi virkelig kan kjenne på roen av å ha god tid, og lade opp til resten av dagen. Jeg sitter og smiler nå, og gleder meg allerede til neste tur.
Fine Kamilla <3
Håper det går bedre med deg nå, jeg leste litt lengre ned og så at du har noen triste tanker innimellom. Husk, det har vi alle! Det blir bedre, og så er det jo så bra å ha gode mennesker i livet sitt som er der når ting er litt vanskelig. Jeg fikk også sjokk når jeg plutselig fikk så mye fritid, visste liksom ikke helt hva jeg skulle ta meg til, spesielt når Kristian er på skolen.
Sender deg mange gode klemmer herfra, håper de kommer frem! Ps: masse fine bilder av vakker natur og flotte jenter:)
Tusen takk for det, Silje. Jeg har det heldigvis veldig bra igjen nå, det hele løsnet i helgen, UTROLIG befriende 🙂 Man kan lære så mye av slike perioder, så jeg tar med meg det videre.
Sender deg en diger klem tilbake, imponerende jente 🙂