Tjollahopp!

Jeg lovte en rykk/snatch-film fra lørdagens lekeøkt, så her tre av settene. Jeg er litt rar når det kommer til teknikk, det gjelder faktisk de aller fleste øvelser (om ikke alle): jeg gjør det bedre og bedre når det nærmer seg maksen min. Knebøyteknikken min på 40 kg for eksempel, den er langt unna så god som når jeg har 80 kg, eller mer, på nakken. Trenger liksom litt motstand, for å klare/gidde å gjøre en innsats. Haha! Ikke at rykkene mine er det mest imponerende, men for meg er de bra. Bra nok.

Startet med rykk 31. januar, da var det om å gjøre å få inn teknikken, noe jeg følte aaaaaaldri kom til å gå. Å være eksplosiv var nytt for meg, så bare det å fysisk hoppe i en øvelse føltes helt feil. Løsningen ble at jeg brukte armene til å gjøre hele jobben, noe man åpenbart ikke kan gjøre når det blir tyngre. Omvendt bicepcurl funker bare til et visst punkt, hehe. Så ble det totalt elleve økter med rykk i seg, til midten/slutten av februar, før det ble full fokus på den egentlige planen igjen. Teknikken hadde kommet seg, men vektløfting (rykk og støt) er ganske mye mer krevende enn jeg er vant til, og det å måtte belage seg på å feile, gang på gang, var svært lite fristende.

Lørdag, for halvannen uke siden, hadde jeg lekeøkt på Magnat. Etter å ha tatt rykkbøy (overhead squat – knebøy med stanga over hodet), følte jeg for å ta noen lette sett med rykk. Holdt meg til vekter jeg visste jeg klarte, og alt gikk fint. At det da skulle bli dobbel pers nå på lørdag, var virkelig over all forventning. Det var jo ikke planen engang! Utrolig gøy! Og nok en gang fikk jeg bekreftet at ting jeg gjerne er skeptisk til i starten, kan vise seg å bli lystbetonte ting, over tid. Vil for øvrig ikke anbefale å begynne med slike øvelser, uten god veiledning (aka Fredrik).

Komisk nok: jeg har skrevet et innlegg om «to nøkler for fremgang» tidligere i år, og der påpekte jeg nettopp dette med tålmodighet og kontinuitet. Kanskje jeg skal begynne å lese min egen blogg?