Rumpebilder, fleksebilder og formbilder på Instagram, blogg, facebook, you name it. Det er kropp, kropp, kropp. Likhetstegnet mellom tynn og sunn er en sannhet, for veldig mange. Tynn ER sunn.

Så hyller de hverandre, og utvikler en boble der ubalanse blir standarden. «Bra du gjør dette på den sunne måten» mens de sikter til å gå ned ytterligere i fettprosent, og drive kroppen i en tilstand jeg ikke kan se for seg at har én positiv faktor ved seg. Langt fra sunnhet.  Jeg tenker i tillegg på hormonbalanse, forhold i hjernen, immunforsvar og den type ting. Hvorfor bry seg om det hvis man kan bli tynnere? Man må tross alt prioritere det som er viktig. Være dedikert. #healthy

Jeg synes det er trist at så mange definerer seg ut i fra hvor tynne de er. Det sier mye mer om hodet ditt, enn om kroppen din. Kravene til deg selv, er det du som setter. Hva som er «perfekt» er det du som bestemmer. Dessverre er det mange som prøver å påvirke den meningen, og noen når gjennom.

Jeg har til og med lest en kommentar om at en skulle fortsette å jobbe mot en kropp med minimal fettprosent, og ikke bry seg om hva andre mente, fordi dette var overfladiske folk. Haken min traff nesten gulvet. Brikkene faller på en måte litt mer på plass når man leser slikt, for da skjønner man hvor virkelighetsfjerne tanker som er satt i sving hos enkelte.

Jeg er INGEN ekspert, og jeg håper så inderlig at jeg ikke påvirker folk i en slik negativ retning. Jeg er bevisst på hva jeg velger å ta inn i livet mitt, og jeg er enda mer bevisst på hva jeg formidler ut. Når hovedfokuset i hverdagen legges på tallet på vekten, antall likes på et bilde, og Walden Farms kalorifrie plastikksaus, mener jeg det er snakk om en usunn prioriteringsliste. Samtidig blir jeg noen ganger litt i tvil, for jeg ser jo at jeg får prikk like kommentarer som det disse andre får. De jeg tror er forstyrrede. De får høre at de er gode forbilder, og at de har så bra fokus. Det er nøyaktig det jeg får høre også. Jeg velger likevel å holde fast i teorien om at vi er vidt forskjellige. At vi ikke bruker makten vår til å påvirke likt. For jeg kunne aldri stått for det de gjør. Jeg ser også på hvem som gir disse komplimentene. Hva slags verdier har de?

Dere trenger ikke nødvendigvis lese hele artikkelen, men jeg falt for dette: «Derfor er skråsikre forskere omtrent like tillitvekkende som sprøytenarkomane som vil låne (mye) penger.» Jeg synes det passer godt inn i denne tematikken også. Tenk om alle hadde hatt slikt i bakhodet. Det å ikke ta råd fra hvem som helst, om hva som helst. Jeg er først i køen til å si at jeg har trodd på MYE rart gjennom årene. Og det gjør jeg sikkert fortsatt. Men jeg tror den kritiske tankegangen har vernet meg for mye vås, og ikke minst lært meg å vurdere de sannhetene jeg velger å tro på.

Jeg presterte å spore av før jeg i det hele tatt startet, for innlegget skulle handle om at jeg mener det er uforsvarlig at en som har et sykelig forhold kropp og mat, skal gi andre råd om nettopp disse tingene, som i stor grad er avgjørende for enkeltmenneskets livskvalitet. De skal fremstå som de som vet noe. Som forbilder, noen som kan bidra. Som eksperter – de man går til for hjelp. Som en leser (som hadde nøyaktig samme tankene som meg) så fint skrev: da har man kanskje ikke godt av å ha en jobb som innebærer et slikt kroppsfokus. Det minner meg om at jeg må skrive et innlegg om livets kakediagram, som Ingrid har lært meg om. Genialt konsept!

Er du i nærheten av å ha et usunt forhold til kropp og/eller mat, mener jeg at du bør ta ansvar for den begrensningen, og IKKE fremstå som en rådgiver for mennesker som søker hjelp. Jeg forstår at det kan virke kult å ha en slik posisjon, men det er en alt for egoistisk grunn til at det blir forsvarlig. Det som virker voksent og spennende der og da, er ikke verdt at andre menneskers livskvalitet reduseres.

Som jeg sa til Amalie på fredag: noen av oss har en daglig fest med høy livskvalitet, næringsrik mat, selvrespekt i høygir, og ALLE er inviterte! Men hvor er alle festdeltakerne? Hvorfor er det så få som vil komme på festen vår? Det er både gratis inngang og trivelsgaranti.

En normalvektig (eller undervektig) kropp i kaloriunderskudd. «Slankemodus». Hvem er det de lever i kaloriunderskudd for, måned etter måned, år etter år? Er det helt seriøst KUN dem selv? Gjør de det for å ha det genuint bra i hverdagen? Jeg tviler så sterkt. Jeg mistenker at det er for oss. Alle oss andre. Som driter i hva de veier, som fokuserer på hva som er mellom ørene, og som vil dem alt vel. Det henger ikke på greip! At de opplever redusert velvære, for noe ingen har bedt om, og ingen nevneverdige egentlig bryr seg om. De dømmer seg selv ut i fra disse faktorene, og ilegger oss andre samme oppfatning. Og så skal de hjelpe andre. Med hva?

Det gjør meg uhyre trist at dette i det hele tatt er noe å skrive om. Oppfordringen kommer vel aldri til å nå frem til de som aktivt driver med dette. En del av meg får lyst til å be en venn søke hjelp hos dem, og så gi meg tilgang til svaret. Men jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Jeg har så utrolig lyst til å hjelpe mennesker, og tar det svært alvorlig og personlig, og jeg ser på hele denne situasjonen som motarbeidelse av nettopp det. Ikke misforstå; å oppsøke hjelp for å nå sine mål, mener jeg er helt topp! Vi kan ikke kunne alt, og om det er noen som er gode på et område vi ønsker å få hjelp til, er det jo knall om de er villige til å dele sin kunnskap. Det er slik verden går rundt. Men se hvem det kommer fra.

Jeg misliker å kritisere andre, men dette gjør meg så sint, irritert, skuffet og lei meg, at jeg føler noen må si noe. Om det så bare når en vegg. Og nå har jeg vært snill, innlegget var originalt mye mer hissig. Dette er ikke ting jeg føler påvirker mine tanker om meg selv, men tenk så mange andre som blir negativt påvirket. Får lyst til å skrike.