Jeg trodde aldri jeg skulle komme til et punkt der kostholdet i helgen skulle være likt kostholdet i hverdagen. Der jeg ikke føler jeg «må» spise en viss måte, selv om jeg egentlig vil ha noe annet. Der jeg ikke venter på helgekosen. Der hver dag er en fest for både smaksløker, og det flotte maskineriet: kroppen.

Jeg trodde rett og slett at folk som spise «sunt» gjorde det fordi de følte de måtte, ikke fordi det var det som fristet. Nå klarer jeg nesten ikke skjønne hvor lite opplyst jeg faktisk var. Det er herlig at vi kan lære så lenge vi lever, for kunnskapen jeg har nå, ville jeg ikke vært foruten. Læringskurven min, på privat front, har vært veldig bratt, de siste årene. Etter året jeg studerte kosthold og helse, har jeg lest bøker, artikler, tidsskrifter, forskningsrapporter, hørt podcaster, pratet med folk, og sugd til meg kunnskap om alt rundt livsstil. Fra kosthold, positur, lyd- og lyssensitivitet, trening og aktivitet, fordøyelse, tankekraft, hudpleie, giftstoffer, søvn, tygging, jording… Ja, altså listen er svært lang. Føler jeg har tatt mastergrad i eget liv, hvis det gir mening. For hver ting jeg lærer, oppdager jeg fem nye ting jeg ikke kan noe om. Listen over temaer jeg vil fordype meg i, er lang.

Følelsen av å kjenne hvordan kroppen min virkelig har det, er noe jeg ikke visste fantes. For å bruke en bil/drivstoff-metafor: jeg føler jeg har gitt bilen gjørme som drivstoff i mange år, og så har jeg via en gradvis overgang innført diesel som eneste drivstoff. Nå kjører den så godt og smidig – og jeg nyter det!

Jeg er heldig som får dele det jeg nå brenner for, med mennesker jeg bryr meg om. Den gruppen av mennesker inkluderer dere. Det vi har formet her, sammen, er så sterkt og kult. Vi gir og tar, sammen. Jeg skriver, dere spør, jeg svarer, jeg spør, dere svarer, og vi kommuniserer og lærer sammen og av hverandre, på riktig 2013-vis. Takk for at dere er med på reisen!

En takknemlig KK.