God morgen, god morgen! *strekkeseg* Mandag! Ny uke! Dette blir knall!

Jeg fikk dette spørsmålet i forbindelse med spørsmålsrunden, og jeg synes det fortjener et eget innlegg.

Åh, her er et spørmsål jeg har hatt lyst til å stille deg lenge! Selv har jeg gått my ned i vekt, nesten 25 kg. Jeg syns at det å gå ned i vekt var på en slags måte veldig flaut. Ja, det høres dumt ut, men så store endringer på kroppen gjør noe med en. Man blir så utrolig synlig! Lenge har jeg følt meg som et «vindu» som alle kan se tvers gjennom – endringene på kroppen min gjenspeilet hvordan jeg følte det inni meg. Jeg visste at uansett hvor jeg gikk ville jeg få kommentarer på utseendet mitt, og jeg ble veldig redd for å gå ut blant folk og møte familie og venner. Det høres helt rart ut, jeg burde jo være fornøyd med det jeg har oppnådd! Egentlig er jeg bare flau, og jeg får en panikk-følelse i kroppen hver gang folk tar opp tema vekt, trening og kosthold med meg.

Med så stor vektnedgang som både du og jeg har hatt får man jo en helt ny kropp. Selv har jeg følt at jeg må finne en helt ny identitet, og det er som om jeg ikke helt har funnet den – funnet meg selv i den nye kroppen min. Jeg var alltid «hun store» og nå er jeg plutselig ikke det – hvem er jeg da?

Huff, dette ble jo en liten stil om meg selv her. Spørsmålet var, hvordan opplevde DU det å gå ned i vekt? Nå mener jeg ikke på kroppen fysisk, men psykisk? Hva svarte du til kommentarene? Følte du deg veldig sett på? Hva skal man gjøre i en slik situasjon? Har du noen tips? Erfaringer? Har du funnet deg selv i din nye kropp?

Mye spørsmål her. Ellers må jeg si at jeg ELSKER deg og bloggen din! Du er så inspirerende og jeg kan ikke takke deg nok for at du er den du er, for at du blogger og sprer så mye bra! TAKK!

NOE så interessant! Jeg blir helt stolt av å være menneske, når jeg ser hvor kompliserte og velutviklede vi er. Okei, ikke det innlegget skal handle om, men la gå. Psykologi er så spennende!

Jeg skjønner så utrolig godt hva du mener med det å plutselig bli så synlig. Det er komisk; større før – usynlig. Etterhvert som kiloene har tatt kvelden, har følelsen av synlighet økt. Forskjellen på oss ser ut til å være den panikkfølelsen og flauheten. Jeg forstår ståstedet, for det er fremmed å ikke skulle være den man har vært i så langt tid. Når andre skal påpeke det, før en selv egentlig har skjønt realiteten, er det nok lett å bli forvirret. Samtidig er det ikke den veien jeg har gått; jeg har heller slått på stortromma; vært stolt og fornøyd. Som du sier selv, man får en ny kropp. Jeg føler at jeg endelig er «meg». Det er nå jeg kan gå med de klærne jeg så for meg at kunne vært fine, det er nå kroppen min og jeg samarbeider, og det er nå jeg er komfortabel. Det siste der… Å være komfortabel med egen kropp, egen livsstil. Det høres kanskje ikke ut som noe å påpeke, og for alt jeg vet er det mange som har det slik, men for meg, som kommer fra en annen situasjon, er det å være komfortabel i egen kropp helt ufattelig deilig! Jeg kommer ikke over det. Det er virkelig befriende.

Hva jeg svarte på kommentarer… De kommentarene jeg har fått har vært utelukende positive, og de har jeg selvsagt takket for. Så er det mange som har hatt spørsmål, fordi det å gå ned i vekt er noe ganske mange ønsker, og strever med. Da har jeg svart så godt som mulig, og har valgt å være alvorlig og ikke tullet det bort, noe jeg tror er lett å gjøre. Jeg har nærmest følt at jeg har hatt et ansvar, om å formidle det jeg har lært, for å hjelpe andre med det samme. Å være normalvektig er noe jeg nyter så uendelig mye, spesielt når jeg tenker på hvordan jeg hadde det i egen kropp før. Det krever tid og viljestyrke, men det er verdt det. Det å være føre var; komme på rett kjør før jeg skulle fått skader eller bli syk, har motivert meg sterkt. Om jeg kan være en hjelpende hånd for andre, tar jeg den oppgaven seriøst.

Mitt beste råd er å finne ut hvem du vil være. Hva skal være «deg»? Skriv det ned. En tekst, eller noen punkter. Du vil kanskje være en god venn, en god student, en god ansatt, en god kjæreste, en god datter… Det er fint. Men hva er det du står for? Hva er dine verdier? Når du er bevisst på deg selv, og har to alternativer, er gjerne det ene nærmere dine verdier, enn det andre. Finn ut hvorfor du er flau. Er det fordi du er usikker på hvem du skal være? Eller er det fordi du lurer på hva andre vil mene? Finn ut hva dine prioriteringer skal være. Du lever for deg. For meg er et solid verdigrunnlag riktig. Jeg vil være et godt menneske. For andre, men hovedsakelig for meg selv.

Håper dette besvarte det du lurte på. Jeg synes temaet er uhyre interessant, så jeg tar gjerne flere spørsmål, eventuelt om andre har innspill. «Sharing is caring». Vi må hjelpe hverandre med det vi har.

Livsglede. Det jeg kan best. Med min kropp, der jeg endelig føler meg hjemme.

Med det ønsker jeg dere en helt fortreffelig mandag! Måtte dere alle få en fredfull, latterfull og meningsfull uke.