Den siste tiden har jeg hatt flere samtaler om godhet, med vennene mine. Hva er godhet, når er man god, og hvorfor er man god mot seg selv, andre, og verden. I går pratet jeg litt med en kompis på Skype, og igjen kom vi inn på dette med godhet, egoisme og skjulte motiver. Så sa han «dette bør du skrive om, for jeg tror mange har godt av å bli bevisste på det, og du har en fin tankegang rundt dette.» Så da er vi her.

Allerede i barnehagen er vi obs på godheten vår – «det var ikke jeg som rota det frem!» med gråtkvalt stemme, for det føles utrolig urettferdig at vi må rydde andres rot. Vi rydder ikke opp etter andre enn oss selv. Det å gjøre noe hyggelig, skal gi en effekt, en slags fortjeneste. Enten det er ros eller lønn, skal vi hele tiden ha en konkret grunn til å være god mot andre. I mine øyne er dette nitrist. Greit at vi mennesker er egoistiske av natur, men det går fint an å tøye den grensen litt, og se at universet dreier seg om en større helhet enn oss selv.

Som jeg har skrevet om før; for at noe skal være deg, må det være det innenfra. Uavhengig av om noen ser deg, eller ikke. Uavhengig av om du får noe direkte igjen for det, eller ikke. Jeg tør riktignok påstå at det å være god alltid gir deg noe, uten unntak. Det gir noe til det indre i deg, noe som ikke kan måles eller ses. Vær god, også når ingen ser deg. Enten det er kildesortering, brette noens klesvask, gå ut med søppelet, sove de timene kroppen din trenger, skru av lyset på badet når du ikke er der, plukke opp en plastpose i skogen for å kaste den i en søppelkasse, sende en «ha en fin dag»-sms, spise næringsrik mat… Vær god. Mot deg selv, andre mennesker, og kloden. Tenk så trist om én av de faktorene forsvant.

Bare det å tenke hyggelige tanker om menneskene i livet mitt, gjør meg glad. De merker det ikke, men jeg gjør meg selv bevisst på alt det gode jeg ønsker at de får ut av livene sine. På sikt fører dette til at jeg gjør gode handlinger for dem, for at de skal ha det best mulig. Og for å være litt selvmotsigende: det lønner seg. Er du god mot mennesker på sikt, vil du oppleve at andre mennesker er gode mot deg. Men å forvente det, taper du mye på. Da kjenner du ikke potensialet i din egen godhet, og hensikten med å være god blir ikke på det nivået jeg sikter til.

Du blir hva du spiser, men du blir også hva du tenker og gjør. Er du god, blir du god. Men å være god er ikke bare å være hyggelig mot andre, det er å være genuint god, uten forventninger eller med skjulte motiver. Du er god fordi du selv ønsker det. Mange må nok jobbe med tankene sine for å komme dit, jeg vet at jeg gjør det stadig vekk, men jeg synes i hvert fall det er noe eget i å prøve å bli et bedre menneske. Det gir noe. Noe meningsfylt.

Apropos fine (og egoistiske) ting: i dag er det én måned til jeg har bursdag! *allehjerterglederseg* God mandag!