Bedre sent enn aldri? Nesten en måned siden sist, det var virkelig ikke planen. Siden sist har jeg løftet på et internasjonalt mesterskap i styrkeløft, jeg har begynt i ny jobb, jeg har trent for å nå en ny formtopp til regionsmesterskapet i styrkeløft, jeg har blitt student igjen, og i tillegg har livet skjedd med alt det sosiale, det har blitt turer i høstværet, og jeg har hatt den mest fantastiske perioden søvnmessig. Veldig, veldig mye bra med andre ord. Livet smiler!
Så, vi får jo ta en liten tur med tidsmaskinen vår, tilbake til første helgen i september. Milano, Italia. Vesteuropeisk mesterskap i utstyrsfritt/klassisk styrkeløft. Det er uten tvil den beste stevneopplevelsen min noen gang. Jeg har aldri følt meg så sterk, energisk, fokusert, tilstede og hatt en så god flyt på et stevne før. Jeg har heller aldri gått fra et stevne og tenkt «jeg kunne lagt på mer!» og det var veldig rart. Jeg er vant til at det blir miss i minst ETT sisteløft (man har tre forsøk per øvelse) fordi jeg har prøvd meg på en pers eller noe. For å forklare det kort: jeg innså ikke hvor sterk og bra jeg følte meg før det var for sent. Og på én side var det litt surt å innse, men på en annen side var det utrolig godt å føle at jeg har så mye mer i tanken og at jeg virkelig koste meg med løftingen den dagen.

Tallene ble som følger:
- Veide inn på 62,67 kg.
- Knebøy: 135 – 137,5 – 140 (tangering av pers)
- Benkpress: 65 – 67,5 – 67,5 (nr to ble underkjent pga teknikk, men selve løftet gikk lett)
- Markløft: 165 – 170 – 175
- Totalt 382,5 kg og mitt tredje beste resultat noen gang (med 385 og 390 som beste).


Jeg er mer eller mindre sikker på at om jeg hadde hatt en lagleder som kjente meg og min løftestil så hadde hoppene blitt noe større. Jeg følte at jeg kunne klart ytterligere ett forsøk i alle tre øvelsene. Med det sagt hadde jeg en kjempetrivelig lagleder, og han hadde samme fokus som meg: ha det gøy! Alle vektene som ble meldt opp var jeg med på å bestemme. Og kjære vene, så godt jeg hadde av en SÅ positiv opplevelse. Også på et internasjonalt stevne, med kameraer rett foran seg til streaming, engelske signaler (man får signaler for løftingen, for eksempel i benkpress: startsignal, pressignal og «på plass»-signal), annet klima, dommere og jury i svært formell stand, og i det hele tatt er alt større og mer profesjonelt enn noe her hjemme. Veldig takknemlig for at jeg fikk være med!

I tillegg til at egen løfting gikk så bra var det deilig å bo på hotell for noen dager, tilbringe tid med så mange flotte mennesker (FOR et samhold<3), spise god mat, trene, gå i shorts og t-skjorte, og rett og slett ha litt ferie.


Ikke bare er det individuell konkurranse, men også lag. Hvert kjønn fra hvert land er et lag, og vi norske jentene kom på tredjeplass av de utstyrsfrie løfterne. Italiensk pizza var på sin plass etter løftingen.
Jeg løftet altså i Milano 5. september, og 5. oktober (førstkommende lørdag) løfter jeg på regionsmesterskap. Og SÅ blir det mengdetrening i noen måneder – jeg ser VELDIG frem til begge deler. Og nettopp fordi jeg gikk fra stevnet i Italia med «mer i tanken» håper jeg at jeg klarer å gjenskape den godfølelsen jeg hadde og få vist at jeg er god for enda noen flere kilo på stanga.