Hei, fine gjengen! Først og fremst må jeg få takke, bukke, nikke og neie for alle de herlige snapene, e-postene og meldingene dere har sendt meg ulike steder. For en fantastisk ekstravennegjeng jeg har – TAKK for støtten og omtanken! Nå tør jeg påstå #kamillafølelsen er på god vei tilbake. Da jeg våknet i dag var det første jeg tenkte at det kriblet i meg etter å vaske gulvene hjemme… Støvsuging er aldri noe problem, for jeg har en så kul støvsuger, men overskuddet til å vaske gulv og slikt har ikke vært der i det siste. Før nå. Føles så herlig. Og ikke nok med det: endelig gleder jeg meg skikkelig til ny uke igjen! Det lover godt. Den følelsen setter jeg så stor pris på, å kjenne at dagene er lystbetonte og at de føles meningsfylte.
Gulv, vasker, kommoder, vinduskarmer, kjøkkenbenk, toalett og speil er vasket, klesvasken er hengt til tørk, det står en diger bukett med nye hvite roser på stuebordet, maten for den kommende uken er klar i boksene sine, kunder har fått svar på sine rapporter, spørsmål og tanker, søndagsturen var deilig, og nå gjenstår total avslapping for å runde av denne uken.
Av en eller annen merkelig, men fantastisk grunn har treningen gått helt ekstremt bra disse ukene. All min erfaring tilsier at når jeg er trist eller sint presterer jeg dårlig og har lite å gi på trening. Men nå har det gått stikk motsatt, jeg har tatt så mange nye perser og hatt helt vanvittig mange knallgode økter. Hadde det vært fordi jeg hadde klart å koble ut på trening og virkelig være tilstede hadde det vært litt mer forståelig, men jeg har grått mellom flere sett på flere økter og har knapt fått med meg resultatet av øktene fordi jeg har hatt så mange tanker samtidig. Men filming og logging har gjort det mulig å gå gjennom øktene på nytt og innse at jeg virkelig er i slaget nå. Herlig følelse!
160 kg fra fredagsøkten, det skulle liksom være «lettere uke». Forrige uke tok jeg ny 3 RM med tre reps på 162 kg, så én rep på to kg mindre hørtes ikke så mye ut, og da jeg innså at det faktisk var 160 kg var det ekstra stas. At det har blitt rutineløft er så gøy! 33 dager til NM.
De siste ukene har jeg gått litt mer enn jeg pleier, delvis fordi det har vært så fint vær og jeg har hatt mange turvillige venner, men også fordi det har vært så deilig for hodet. Man skal virkelig ikke kimse av følelsen hverdagsaktivitet gir, i kombinasjon med avslappende og fin natur.
Venner i både stort og smått format! (Ikke at du er så veldig stor da, Ingrid.)
Det er så lenge siden jeg har skrevet her at jeg tror ikke engang jeg har fortalt dere om da jeg ble møtt av han her nede på bakken en ettermiddag. Jeg kom gående med sekk og bæreposer etter tolv timer hjemmefra, og han kommer dalende ned TOLV etasjer… Det var flere barnefamilier ute og lekte, og så kom jeg da, gående med Ole på armen. Det er uenighet rundt om han hoppet eller om han ble kastet. (At vi er klin gærne er det riktignok full enighet om! For øyeblikket er ikke bamsen engang i Oslo, men ta det med ro, han kommer hjem på torsdag.)
Ellers er avhengigheten av Skyr Luftig Bringebær et faktum. De kunne med fordel laget dem i tre ganger så store beger, men jeg tar det jeg kan få.
De kommende ukene er det en god del som skjer, så det er godt å kjenne at overskuddet også kommer tilbake for å være mer tilstede i alt sammen. Ikke minst er det godt å være tilbake her. Jeg har savnet dere!