28 august 2017 -- 6:00

Gjør dere klare for et stort bildedryss!

Hilde og jeg gikk til Gyrihaugen, via Mørkonga og Migartjern i går. Ingen av oss hadde gått der før, men vi er nokså turvante, så vi tenkte nok ikke spesielt mye over turvalget. Et nytt sted å gå tur, flott. Selve gåingen gikk bra, det er nokså bratt der, og i selve Mørkonga er det satt opp tau og stålvaiere for at man skal kunne komme seg opp. Men, det som overrasket oss mest var alle utsiktspunktene og hvor langt man kunne se! Hilde og jeg velger som regel å gå steder der et utsiktspunkt er målet, men her var det en rekke punkter med helt fantastisk utsikt, og ikke minst fikk vi gått en runde, fremfor frem og tilbake samme vei. Alle våre turkriterier var på plass, og turen ble virkelig en helt herlig opplevelse. FOR en søndag!

Det er vanskelig å få frem hvor bratt det faktisk er, men dere ser sikkert at det ikke frister å trå feil og rulle nedover her.

Mørkonga! Artig naturfenomen. Her skal man altså opp.

Det tauet kom godt med, gitt! Genial tilrettelegging.

På toppen! Vi trodde egentlig at dette var selve høydepunktet med turen, for det er her vi ser alle legge ut bilder fra. Det forstår jeg jo på en måte, for selve Mørkonga er fascinerende. Men jeg må jo bare få si at jeg synes resten av turen var mye, mye flottere.

Hilde fikk et obligatorisk hoppebilde på områdets mest ettertraktede bildepunkt.

Vi satt og nøt utsikten en liten stund, for vi trodde som sagt dette var det beste utsiktspunktet på turen. Og for all del, fantastisk utsikt, og for en mektig følelse man får av å se så store deler av det flotte landet vårt.

Vi valgte likevel å vandre videre, opp til tjernet man må forbi for å komme til Gyrihaugen. Igjen viste det seg at vi skulle falle for noe annet enn målet: ved tjernet er det nemlig noen som har hengt opp en huske. Altså, bare mamma kan nok se for seg min glede når jeg finner en huske. I barnehagen ELSKET jeg å huske. Den gleden har ikke blitt et snev mindre med årene, og jeg kunne sikkert husket i flere timer!

Ser dere husken? Ser dere den idylliske plassen? Altså, Kamilla-lykke!

Wiiiiii!

Smiler bare jeg ser bildene. Vil tilbake for å huske mer!

Vi gikk videre et lite bratt stykke til, og SÅ kom vi til «hovedutsikten» på toppen av Gyrihaugen. Her var det folk som stekte vafler, spiste pølser og koste seg.

Dere ser tjernet der nede, før resten av utsikten strekker seg utover. Jeg var for opptatt med å se rundt til at jeg husket å ta flere bilder på toppen, det var så flott! Ah, med den temperaturen, det været og så lite vind, fikk man jo litt lyst til å bare bli sittende. Livsnyting!

Vi trasket nedover, og valgte å gå en liten omvei for å slippe å gå så bratt nedover. Heller skåne knær og forside lår, og gå noen hundre meter ekstra. På veien møtte vi på dette stilige stubben, og ser jeg en kul stubbe, må jeg opp på den. Sånn er det bare.

Og se så eventyrlig landskap rundt! De fargene i lyngen, og det lyset mellom trærne.

Vi trasket videre, kom oss til bilen.Klokken viste 19 timers restitusjonstid etter turen, haha! Konklusjonen var uansett klar: svært vellykket tur, og garantert et sted vi skal tilbake til!

Av Kamilla | 5 Kommentarer »
26 august 2017 -- 8:51

Onsdag var en helt fantastisk dag. Mandag var grei, tirsdag var grei, men onsdag tok helt av. Jeg hadde en fin morgentur til jobb, med podcast og flott soloppgang. På jobb gikk det fint, og høydepunktet var helt klart en samtale med Kristin (Hverdagene og samarbeidet med deg, Kristin… Ville aldri vært foruten!). Etter jobb dro jeg for å møte en venninne jeg har vokst opp med og virkelig føler at jeg har lært halve livet med. Vi har ikke hengt sammen på mange år, og jeg kan nesten ikke beskrive hvilken glede det var å oppleve at vi fortsatt klaffet sammen på vår unike måte. Vi har alltid hatt den samme dynamikken i vennskapet; vi er vidt forskjellige, men samtidig så like, og har en svært lik tankegang, som til tider har vært skremmende. Og slik er det søren meg fortsatt – hun er gift, og hadde fortalt mannen sin flere av minnene vi har sammen, og tror dere ikke jeg, uten å vite om dette, tok opp nøyaktig de samme tingene, i nøyaktig samme rekkefølge og med fokus på de samme (sære) detaljene? SOM vi lo, både av fortiden og nåtiden. Dere vet når man ler så hardt at ingen lager en lyd, man får ikke puste, men bare sitter foroverlent og rister? Fikk til slutt vondt i magen, var så sliten av å le!

Se utsikten fra leiligheten, så herlig! Og utsikten over Magnat, også ganske herlig.

I tillegg har hun flyttet rett ved der jeg trener, i en av de flotteste leilighetene jeg har vært i. Sukk, blir så glad! Så, til tross for at rutinene med måltider og trening var brutt, gikk jeg bort på Magnat og hadde en helt kanonbra økt! Den energien. Første uke på oppkjøringsprogram, og DEN følelsen, skal si det øker entusiasmen for de kommende mesterskapene. Vi var en god gjeng på trening: støttet hverandre, oppmuntret hverandre og var stolte av hverandres og egen prestasjon.

Når 147 kg knebøy, med hjelp fra tynne strikker, går lett… Den følelsen.

Jobber og jobber og jobber med å holde spennet i kroppen under benkpress.

Avsluttet med å gå gjennom Frognerparken med en venn, og ble vitne til en vakker solnedgang. Og så, i det jeg kom hjem, fikk jeg melding fra en jeg har hjulpet med kostholdet etter en vektoppgang, som kunne fortelle at på bakgrunn av veiledningen jeg har gitt, ENDELIG har gått ned 5,2 kg, og føler at hun fint kan leve på denne måten. At det er holdbart, at det funker, og at hun trives med det. Jeg trodde jeg skulle sprekke av glede – den ene positive tingen etter den andre.

I tillegg er det faktorer som at dietten skal gå etter planen, følelsen av å rekke mye uten å ha dårlig tid til en eneste ting, og bare generelt en god følelse og god energi i kroppen. Jeg måtte bare vaske håret og komme meg fortest mulig i seng, for jeg skjønte at med den energien jeg hadde bygget opp, kom det til å til å ta lang tid å få roet seg. Sånne dager sitter godt i både kropp og hode, elsker den følelsen!

På kvelden hadde jeg en samtale om nettopp hele dagen. Og jeg tror det bidro til at den føltes så bra. Det å sette ord på opplevelsene gjør at vi husker dem bedre, for vi har funnet det verdt å nevne. Det gjelder negative ting også, å sette ord på dem gjør at vi får bearbeidet tingene. Og som Ingrid pleier å si: en av grunnene til at jeg og vi opplever en så god livskvalitet er at vi legger merke til de små tingene som gir hverdagslykke. Vi legger merke til at vi sto nøyaktig der hvor trikkedørene ble åpnet slik at vi kunne stige rett inn på trikken, vi legger merke til at kaffen smaker godt, vi tenker over hvor gode skoene våre er å gå i og hvor heldige vi er som kan spise oss mette på mat som smaker godt i munnen og gir god energi til kroppen, og tilbringe tid med mennesker vi setter pris på og respekterer. Nettopp ved å være takknemlig for de tingene, som er så lett å ta som en selvfølge, opplever vi glede hver dag, og føler oss tilfreds med livssituasjonen. Det betyr ikke at vi ikke er ute etter å utvikle oss eller at vi ikke streber etter fremgang, men at vi setter pris på nåtiden, samtidig som vi sikter høyt på fremtiden.

En nøkkel for gode dager tror jeg er å ikke være avhengig av at alle de gode faktorene skal være eksterne. Å være avhengig av at de og det rundt deg skal bringe deg glede, det er både sårbart og uforutsigbart. For all del, jeg tror det å ha gode og pålitelige mennesker rundt seg bidrar til så enormt mange positive faktorer i livet, og er en del av grunnmuren for gode dager. Men å kunne skape glede i seg selv, finne punkter å være takknemlig for, og ikke minst til en viss grad være selvdreven på de områdene man ønsker å utvikle seg, for å dermed både lære og oppnå mestringsfølelse… Da tror jeg man vil oppleve langt flere meningsfylte og gode dager, enn om man venter på at alt godt skal falle i fanget på en.

Nå venter en god og lang frokost, før tur og trening med fine folk. God helg!

21 august 2017 -- 8:04

Jeg vil presisere at innleggene jeg skriver om vektnedgang er rettet til de som faktisk har behov for det. For de som har overflødige kilo med fettmasse på kroppen. Men også de som generelt sliter med kropp, mat og helse, og som har problemer med å regulere alle disse faktorene.

Skal du ned i vekt må du være i en negativ kaloribalanse. Du kommer med stor sannsynlighet til å føle deg noe mer sulten enn vanlig. Du skal ikke gå sulten hele dagen hver dag, men du er vant til å innta mer mat, og kroppen kommer til å signalisere at den ønsker at du fortsetter dette inntaksnivået. Skal vi tenke på menneskets opprinnelse er det bare naturlig, å gå sulten ville jo bety at man ikke hadde tilgang på mat. Klart du skulle spise godt når du først hadde muligheten. Nå som vi har tilgang på «uendelig» med mat til enhver tid blir situasjonen en ganske annen.

For min del handlet det veldig mye om det mentale da jeg skulle nedjustere matmengden noe for å legge om livsstilen og gå ned i vekt. Jeg var ikke lenger sulten, men det var mat tilgjengelig, og dermed skulle jeg spise. Det er stor forskjell på å ikke lenger være sulten, og å være stappmett. Den mellomfasen håndterer man svært ulikt. Noen stopper å spise, fordi de er passe mette. Hormonene som styrer sult og metthet er velfungerende, og signalene som gis bidrar til stabilt inntaksnivå. Helt topp for de som opplever det slik, jeg unner dere det for alt det er verdt! Dessverre er det ikke alle som opplever det slik, og det sier seg vel selv når vi ser utviklingen i store deler av samfunnet. Folk blir ikke overvektige fordi de jobber hardt for å få det til og virkelig kjemper for det.

Det er ikke veldig lenge siden jeg kjente at det var mer automatikk i det enn at jeg styrte det selv. Et skifte som har tatt flere år å innarbeide for min del, og jeg opplever at en rekke andre deler samme tankesett. «Spis når du er sulten, stopp når du er mett» er et fint prinsipp. Et helt fantastisk faktisk. Men det hjelper lite når det ikke funker. Når kroppen ikke klarer å gi beskjed om at du skal stoppe, og ikke signaliserer at det egentlig er noen endring siden da du begynte å innta måltidet. Jeg synes det var frustrerende å måtte være bevisst på det selv. Men med så mye annet: det har vært verdt det. Så til de grader. Ikke noe spørsmål engang. Man kan selvsagt velge å være bitter for at andre kjenner signalene sterkt og ikke trenger å bry seg i samme grad, men helt ærlig, det hjelper deg absolutt ingenting, og du utsetter bare din egen utvikling og fremgang ved å tenke slik.

«Jeg får et nytt måltid om to-tre timer.» «Jeg er ikke lenger sulten.» «Det går bra.» Spesielt førstnevnte, med et godt pust, gjorde susen for min del. Akseptere at man er fysen på noe, og kjenne at den følelsen eksisterer, men man trenger ikke handle ut ifra alt man føler. Det kan holde å kjenne at det skjer, akseptere det, og rett og slett la det være. Med tiden, og ja, det kan ta sin tid, vil forhåpentligvis kroppen din bli kjent med matvanene dine. Her er det essensielt med stabile rutiner. Da vil det være lettere for kroppen å bli kjent med rytmen, og saaaakte vil trolig sultfølelsen klare å regulere seg deretter. Om du spiser store og små måltider om hverandre, til ulike tider hver dag, tror jeg det vil være ganske mye vanskeligere for kroppen å stabilisere seg, for det er ingen forutsigbarhet.

Det virker kanskje håpløst og som et utrolig langtekkelig prosjekt å gjennomføre, og jeg må jo bare være ærlig og si at ja, det kan ta kjempelang tid. Det har det gjort for min del, og jeg merker at jeg fortsatt til tider har en liten vei igjen å gå. Men om det har vært verdt det? Ikke tvil engang. Både mestringsfølelsen og alt jeg har lært underveis, i tillegg til sluttresultatet, ville jeg virkelig ALDRI vært foruten. Det har styrket meg og gjort hverdagen min bedre. Et av de mest nyttige tankesettene jeg vet om, og som jeg prater litt om i  denne episoden av Ingefær podcast, er «tiden kommer til å gå uansett, så man kan like gjerne bruke den til å jobbe for å oppnå målene sine.»

Jeg synes det er verdt å påpeke at det ikke er snakk om sult som i at man skjelver, føler seg uvel og virkelig trenger næring, jeg sikter mer til det når man er fysen på noe, kjeder seg, og har lyst på mat fremfor at man trenger mat. Det å lære seg å kjenne forskjellen på de to situasjonene, kombinert med å kjenne forskjellen på «nå er jeg mett» og «jeg klarer fortsatt å presse ned litt mer mat».

Det er ingen quick-fix og det er ikke nødvendigvis lett. Poenget med innlegget er å si at jeg føler med dere som sliter med dette, dere skal vite at det er mange som opplever dette, og ikke minst vil jeg oppfordre dere til å kjempe videre for den balansen som kan bidra til at dette med matmengder blir styrt av en automatisk respons i kroppen.

Av Kamilla | 7 Kommentarer »
19 august 2017 -- 9:37

Hei og god helg til dere! Det har vært en ganske ordinær uke for min del, med jobb, trening, turer og sosialt. Skolearbeidet har ikke fått like mye fokus som jeg hadde sett for meg, men jeg har litt tid nå i helgen, og så fortsetter jeg som planlagt neste uke.

Kostholdet og det noe tilspissede fokuset der går helt topp. Jeg får spist maten jeg er så glad i og kroppen responderer slik jeg hadde håpet. Det gjør meg rett og slett utrolig lettet, for jeg setter en samarbeidsvillig og smertefri kropp høyt, og tar det ikke som noe selvfølge at den er interessert i justeringer. Men den takler det kjempegodt! Hurra for det!

Noen er sikkert nysgjerrig på hva det er jeg spiser, og det går i mye av det samme som jeg spiser ellers, bare i justerte mengder og noe lavere fettinnhold. Store mengder grønnsaker, og ellers kylling, egg, skinke, meieriprodukter, nøttesmør, bønner, bær og noen proteinshakes. I kantina på jobb er det ikke forutsigbart om jeg får tak i en mager proteinkilde hver dag, så jeg har løst det med at jeg tar med meg kylling selv, og så forsyner jeg meg med det resterende der. Friske og varierte grønnsaker og bønner har de alltid, så da er jeg fornøyd. Noen dager får jeg også egg og cottage cheese. Helt topp ordning, som gjør det veldig lettvint å spise sunt og næringsrikt. Her er tre av denne ukens lunsjer, ser ganske herlig ut, eller hva?

Ellers har det blitt et par av de faste turene denne uken. I løpet av de siste månedene har vi vært tre venninner som har gått tur sammen omtrent én gang i uken. Noen ganger har vi kun vært to, men som regel har det passet for alle tre. Det er en så hyggelig avtale! Vi går gjerne turer som gjør at vi får opp pulsen en del, og avtalen er: pulsbeltet skal på, hvis ikke blir det straffeløp i en bakke. Regelen startet som en spøk, men har nå blitt dønn alvor, haha!

Utsikt over herlige Oslo!

Forrige uke sa jeg at jeg skulle sette sammen en treningsfilm, men jeg filmet jo typ tre ting fra trening i løpet av hele uken, så det ble et amputert prosjekt. Denne uken derimot, nå blir det noe av. Siste økt på dette treningsprogrammet skal gjennomføres etter jeg har publisert dette innlegget, så blir det treningsfri i morgen, og fra mandag er det nytt program, med en helt ny fase: intensitetsfase. Altså blir det svært mange single løft, ikke repetisjoner. Ikke mange varianter av knebøy, benkpress og markløft, stort sett fokus på nøyaktig de løftene jeg skal prestere i. Tanken når man skifter fra mengdetrening til denne type trening er at kroppen har blitt såpass belastet av all mengden og har bygget opp et så solid potensiale, at den får overskudd og får utløp for potensialet når mengden forsvinner. Det er lenge siden jeg har trent på den måten, faktisk ett år, så jeg er skikkelig spent på hvordan kroppen responderer. Jeg aner ikke hva jeg kan forvente, og det gjør meg ganske nervøs. Men det handler om å stole på prosessen, legge inn full innsats, og sikte mot målet. Og DE tingene skal jeg gå «all in» for. GLEDER meg!

13 august 2017 -- 7:15

Dette er et innlegg i ekte KK-ånd. Bilder tatt med ordentlig kamera, fra en fantastisk fin tur i marka i går. Dag og jeg dro på Magnat for dagens løfteøkt, som for min del gikk helt supert. Kjenner virkelig at arbeidet jeg legger inn der er av kvalitet. Uansett. Etter trening tuslet vi opp for å hente Zico, som hadde bursdag i går. Vi tok med bursdagsbarnet på tur i marka, der han fikk kose seg med pinne og bade. Tipper det var nøyaktig det han ønsket seg!

Jeg fikk bestemme destinasjon, så ferden gikk til Øyungen i Nordmarka, for å bade. Noe som tydeligvis har blitt min nye greie, og som jeg bare elsker, rett og slett. For en fredfull og trivelig aktivitet. Som Dag og jeg snakket om, den følelsen man får i kroppen og hodet etter et slikt bad er helt herlig. Så gledesfylt og godt.

Først måtte vi selvsagt gå inn til vannet.

Noen som savner en sko?

Ingrid, her er to bær du kunne hatt i spannet ditt.

Jeg synes dette er så fint.

Noe av det fine med å bade på dager hvor det ikke nødvendigvis er noe behov for å kjøle seg ned er nettopp det at kontrasten ikke blir så stor. Dag la raskt ut på svøm, og kunne meddele at det var meget behagelig vann.

Og jeg var enig! Solen tittet til og med frem mellom skyene. Lykke!

Vi fikk bursdagsbarnet til å bade litt også, selv om han for det meste holdt seg på land.

Dette beskriver egentlig hele turen i ett bilde. Smiler bare jeg ser det.

Mitt uttrykk når Dag ber meg flekse. «Jeg klarer det ikke!» Dag har prøvd å lære meg hvordan jeg skal stramme riktige muskler, og første gangen bare braste han ut i latter, for jeg gjorde stikk motsatt av det han ba meg om. Poenget er jo å få overkroppen til å se større ut, mens jeg heller komprimerte meg og så mindre ut. Haha. Kroppskontroll er fine greier.

Beastmode! Fikk det til! *stolt*

Vi kom oss på stien og gikk tilbake til start. Fornøyde, alle tre.

Hurra for slike dager, hendelser og øyeblikk. Der man velger å gjøre noe ekstra ut av noe helt vanlig. Det er slike små faktorer her og der som bidrar til økt livsglede, og som gir følelsen av et beriket liv. I hvert fall opplever jeg det slik, og jeg er så takknemlig for at jeg omgås med mennesker med samme holdning. «Det er de små tingene som gjør livet stort.»

Av Kamilla | 2 Kommentarer »
9 august 2017 -- 19:30

36 dager til jeg skal løfte i Luxemburg! 73 dager til NM! God jul, sier jeg bare. Det går unna! Heldigvis koser jeg meg enormt mye med prosessen, og ærlig talt tror jeg det er omtrent ett år siden kroppen føltes bra som den gjør nå. Hittil i år har den føltes bra, men bra er på mange måter noe jeg er vant til. Jeg er vant til å føle meg sterk og energisk, og det er jeg veldig takknemlig for. Det ligger selvsagt solid arbeid bak, men det er ikke noe jeg tar som en selvfølge over tid. Men den ekstra driven og den følelsen av å kjenne at man virkelig gir et ekstra gir og i løpet av få uker kan begynne å høste resultatene, og komme i en flyt på et enda mer givende hakk… Jeg vet ikke engang om det jeg skriver gir mening nå, for jeg synes det er vanskelig å sette ord på det for at følelsen skal formidles korrekt. Poenget er i hvert fall at dette kjennes skikkelig, skikkelig bra, og at det gjør meg utrolig glad. Og motivert. Mo-ti-veeeert!

Kostholdet og justeringene der går helt etter planen, og jeg liker at hverdagen er i gang for fullt. Produktive dager på jobb (uten autosvar på 80% av alt man sender ut), folk er hjemme så man kan finne på ting (tur!), og sett bort fra at tordenværet holdt meg våken i natt sover jeg godt for tiden. Liker denne tilværelsen. Liker å føle at dagene utnyttes og at jeg utvikles, med en grunnmur av gode rutiner. At jeg har så mange gode mennesker rundt meg, som også er på gledesfylte steder i livet, gjør meg veldig glad. At dere har blitt mer ivrige i kommentarfeltet gjør meg også glad.

Mandag og tirsdag denne uken har jeg hatt svært gode treningsøkter. På papir. Jeg har ikke vært utpreget fornøyd selv, og selv om det kanskje høres rart ut, så gjør det meg ganske glad. For når jeg kan ha så solide økter tallmessig, og likevel sitte igjen med følelsen av at jeg har mer å gi, og at teknikken kunne vært enda bedre, og at jeg kunne hatt mer skjerpet mentalt fokus, da tar jeg det som et tegn på at både kropp og hode faktisk er i stand til å prestere bedre. Og det sikter jeg mot.

Tilbake til ukens første økter. På mandag hadde jeg tung knebøy og tung benkpress på programmet, og i går, tirsdag, hadde jeg tung markløft på programmet. I tillegg til diverse annet. Jeg kan jo dele øktene med dere her, så får dere et innblikk. Jeg skriver bare arbeidssettene, ikke oppvarming.

Mandag

  • Knebøy (tungt): 110 kg x5, 118 kg x3, 118 kg x3, 120 kg x2, 120 kg x2, 123 kg x1, 125 kg x1, 127 kg x1, 128 kg x1, 130 kg x1.
  • Benkpress (tungt, med stopp): 59 kg x5, 63 kg x3, 64 kg x3, 65 kg x2, 67 kg x2, 69 kg x1, 70 kg x1, 72 kg x1, 73 kg xmiss, 70 kg x1.
  • Klassisk markløft (medium): 101 kg x5, 101 kg x4, 114 kg x3, 114 kg x3, 114 kg x3, 122 kg x2, 122 kg x2
  • Avsluttet med flyes i maskin

Tirsdag

  • Høystangbøy/nakkebøy (lett): 74 kg x5, 74 kg x5, 83 kg x3, 83 kg x3, 90 kg x2, 90 kg x2
  • Skulderpress med hantler: 25 kg x5x4 (5 sett á 4 reps)
  • Sumomarkløft (tungt): 116 kg x6, 120 kg x4, 140 kg x2, 150 kg x2, 160 kg x1, 170 kg x1, 120 kg x3, 120 kg x3
  • Kroppshevinger 8×8 (grepet mitt hater denne økten)
  • Tricepspress

I dag, onsdag, har jeg hatt en lett og kort økt, så har jeg tyngre igjen i morgen, og medium på fredag og lørdag, før hviledag på søndag. Jeg trener hele kroppen hver økt, og som dere kanskje ser er det lagt opp til at jeg det går minst to dager mellom hver gang jeg kjører tungt i en øvelse, som regel enda lenger.

Beste knebøy, benkpress og markløft for uken har vært 130 kg knebøy, 72 kg benkpress og 170 kg markløft. En total på 372 kg i en mengdetreningsfase der kroppen i prinsippet skal være såpass tungt belastet at den ikke er i stand til å yte maks av sitt potensiale. Åtte kg under min beste total noen gang. Det lover meget godt.

Jeg tenkte jeg skulle slenge ut en god gammaldags treningsfilm på søndag, med en del løft fra uken. Lenge siden jeg har gjort det nå. Først noen flere økter. Gleder meg til morgendagens økt: mandag, tirsdag og torsdag er mine favoritter på dette programmet, selvsagt også de øktene med tyngst løft. Bare halvannen uke igjen på dette treningsprogrammet, så begynner jeg på oppkjøringsprogram til Luxemburg. Wæææ!

Av Kamilla | 5 Kommentarer »
info (a) kamillak.com
RSS

INSTAGRAM: kamillako

bloglovin

Styrkeløft. Friluftsliv. Kosthold. Livsglede.

Norgesrekord markløft (-63): 171 kg
Regionsrekord markløft (-63): 177,5 kg
Regionsrekord markløft (-72): 175 kg
3. plass NM 2016 (-63 kg)
4. plass WEC 2016 (Italia, -63)
1. plass NUF 2015 (-72 kg)


Blogglistenhits

Kategorier