En ting jeg har blitt mer og mer opptatt av i løpet av årene, som på ingen måte er relatert til trening, kosthold og helse, er språket vårt. Jeg setter pris på en godt skrevet tekst, og jeg setter pris på at forfatteren kan grammatikk. Denne interessen har jeg fra mamma. Jeg har lært så mange uttrykk og formuleringer av henne, som jeg trolig aldri kommer til å glemme. Heldigvis er flere av mine andre nærmeste oppmerksomme på dette selv, og vi har det mye gøy med dette når vi prater sammen.

For eksempel det å «lukke opp» døren. Enten åpner du den opp eller så lukker du den igjen. Å «skrive opp» hva man skal handle. Du skriver det ned. Noen «pleier alltid» å gjøre noe. Enten pleier du å gjøre det, eller så gjør du det alltid. Også har vi de klassiske med da/når, en/én, hun/henne, og/å og så videre. «Jeg ringte hun.» Du ringte henne, ja. Ikke nok med det, men å holde på det norske språket fremfor å bruke engelske ord har nærmest blitt en sport for enkelte av oss. Mamma leder også an her, og bakgrunnen for dette innlegget er at hun spurte meg om jeg skulle ha på meg «kortbukse». Jeg ville ikke funnet på å si noe annet enn «shorts» hvis det ikke hadde vært for den dama. Treneren min har gått over til å skrive «kroppshevinger» og «armhevinger» i programmene til kundene sine, fremfor pull-ups og push-ups. Han er en «coach» og vi lo godt da han skulle finne et norskt ord for tittelen sin. Veileder, lærer, instruktør… Vi endte opp med «los» og ler hver gang det blir brukt.

Nå tenker sikkert noen at dette er latterlig overdrevent, og man trenger for all del ikke ha samme interesse eller humor som meg. Jeg skriver ikke perfekt selv, det er jeg fullstendig klar over. Kommareglene nekter å feste seg i hodet mitt og det irriterer meg på ukentlig basis. Jeg synes likevel språk er artig. Vi har jo også de klassiske uttrykkene som stadig brukes feil. Bjørnetjeneste, «stikke under stol», engang/en gang, i forhold til, ovenfor/overfor.

Kommareglene og lenger/lengre er nok de som plager meg mest i egen bruk. Jeg tviler og overanalyserer. Når det kommer til andres språk er det selvsagt ikke å forvente at de skal være like sære som meg, men særskriving/orddeling kan lett irritere meg. Og når folk skriver i kun små bokstaver. Det er rett og slett feil. En ny setning starter med stor bokstav.

Er det flere som har noen artige eksempler å komme med når det gjelder språk? Enten det er irriterende, morsomt eller rart.