Det er fantastisk hvordan menneskekroppen fungerer. Teksten under her skrev jeg i går, men var helt utslitt, så jeg orket ikke lese over og publisere. Nå, etter en natt med betydelig bedre søvn enn på lenge, føler jeg allerede en viss avstand fra ordene. Følte jeg det virkelig slik? Det var da ikke så ille? Nettopp i slike tilfeller er det gull verdt å ha satt ord på følelser og opplevelser, slik at man kan reflektere og lære:
To ekstremt hektiske uker er nå over. Jeg skrev at jeg regnet med at denne uken kom til å bli bedre, fordi jeg visste hva jeg gikk til med tanke på at jeg var gjennom det samme forrige uke. Vel, så feil kunne jeg ta. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke synes det er noe kult når folk nærmest skryter av at de konstant har mye å gjøre, for jeg VET jo hva slikt gjør med kroppen. Men jeg har aldri erfart det før nå, og la meg si det slik: nå synes jeg det er enda mindre kult. Kroppen min har reagert ganske tydelig, med dårlig søvn de aller fleste nettene, utbrudd i huden, ubalansert fordøyelse, endringer i matlysten, og for å toppe det hele har jeg grått flere ganger. Sjefen min kom til meg på onsdag morgen og spurte hvordan jeg taklet den store belastningen, og mente jeg så sliten ut. Da begynte tårene å trille. «Ikke spør, da begynner jeg å gråte» svarte jeg. Altså, sånn skal man ikke ha det. Jeg har gruet meg til å legge meg på kveldene, for jeg har hatt behov for hvile, men ikke følt at jeg har fått det når hodet har jobbet på spreng. Nå er jeg så ufattelig glad for at det verste er over. Så kan man jo spørre seg om det var verdt det. Jeg er opptatt av å gjøre ting ordentlig og levere gode sluttprodukter innen frister, men dette kjennes ærlig talt ikke noe bra.
Uten treningen som en egen meg-tid tror jeg ikke dette hadde gått så bra som det har gjort. Det har vært de to timene hver dag hvor jeg føler jeg har fått koblet av, og det har vært så utrolig nødvendig og godt.
Det er ikke noe jeg har skrevet så mye om, men jeg er i utgangspunktet lydsensitiv. Dere kan lese et eksempel på det her, en artikkel jeg kjenner meg godt igjen i. Blant annet plystring gir meg en skikkelig ubehagelig og distraherende følelse. Dette er noe jeg aldri blir vant til eller føler at blir bedre, men samtidig lærer man seg jo noen knep for å takle de utfordringene man møter flere ganger. MEN kroppen er en helhet, så når en rekke faktorer i den blir redusert, blir også dette med lyd litt ekstra ille for min del. Og det tror jeg nesten er det verste, for det er få som forstår og det er få som skjønner hvor vanskelig det er. Det er også derfor jeg ofte ikke gidder å fortelle, selv om jeg vet det er en uheldig måte å takle det på. I barnehagen og noen år på barneskolen hadde jeg «fritak» når brannalarmen skulle testet, noe jeg blir glad bare av å tenke på nå. Sjefen jeg har nå er klar over dette, og har vist så god forståelse. Sånt hensyn setter jeg pris på.
Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg hadde et forstuet håndledd på høyre hånd den første uken. Haha, er det mulig.
Okei, nå ble det mye alvor og nedtonet stemning, men det jeg egentlig vil få frem er å oppfordre alle til å ta vare på seg selv, og ikke la det gå så langt at det smeller. Lytte til de signalene kroppen og hodet gir. Det er svært få ting som er verdt å jobbe seg i grøfta for. For min del har jeg visst tidsbegrensningen rundt dette, det har hjulpet mye. Og heldigvis har værgudene vært på min side, og sørget for grått og kaldt vær, slik at det har vært hakket mer greit å sitte innendørs i så mange timer hver dag.
Nå er det bare noen dager til jeg reiser til Italia, en tur utenom det vanlige. Jeg gleder meg til å dele fra den turen, og jeg er så ufattelig glad for å kjenne at energien og humøret begynner å krype tilbake til Kamilla-modus, slik jeg liker det.
Haha, synes det passer med dette bildet fra en tur over Besseggen i sommer. Ventet på båten, sovende, i solen, med Ole i armkroken. En så avslappende og lite stressende situasjon som mulig.
