31 mars 2017 -- 18:58

Halve meg er supergira på morgendagen, halve meg gruer seg til det er over. Jeg føler nesten jeg har glemt hvordan et styrkeløftstevne foregår, det er så lenge siden sist. Men fra tidligere har jeg laget en pakkeliste på telefonen, så jeg har funnet frem den igjen, og tror jeg har husket alt.

Innveiingen er ikke før klokken ti i morgen, og stevnet foregår i Oslo, så det er jo maks behagelig! Har vært med på en rekke innveiinger klokken åtte, steder som har vært langt unna. For ikke å snakke om på vesteuropeisk mesterskap, med innveiing halv fire på ettermiddagen! Våknet jo selvsagt grytidlig den dagen, og følte det tok en evighet før klokken bikket tre. Men uansett, i morgen er det innveiing klokken ti, og selve stevnet begynner klokken tolv. Jeg TROR jeg kommer til å være aktiv på snapchat underveis (kkamillak).

Noe jeg synes er ekstra artig med dette stevnet er ikke bare at det er første stevne «tilbake» etter tre måneder uten tung løfting, og nå to måneder hvor jeg har jobbet for å komme tilbake til et solid styrkegrunnlag, men treningen de to månedene er også basert på et treningsprogram jeg satte opp selv. Håper selvsagt morgendagens løfting går så bra som overhodet mulig, men uansett har denne perioden gått over all forventning, og jeg er fornøyd med fremgangen jeg har hatt spesielt i overkroppen, og i markløft. Har allerede satt opp en mal for det neste programmet, og tenker å ferdigstille det på søndag. Om jeg føler jeg trenger en lekeuke etter stevnet, tar jeg det, men slik jeg føler det nå er jeg bare supergira på å komme tilbake til solid mengdetrening og tunge løft igjen.

Vel, nå får jeg pakke ferdig bagen og lakke neglene. Dere vet, de viktige tingene i styrkeløft.

30 mars 2017 -- 10:25

Jeg er så glad jeg i bor i et land som har tydelige forskjeller mellom alle årstidene. Når det er mye mørkt, grått og kaldt er det riktignok ikke alltid jeg tenker sånn, men desto herligere blir følelsen når det endelig blir lysere og varmere igjen. Overgangsfasen fra vinter til vår er noe helt eget; det virker som byens befolkning plutselig tidobles, og i tillegg er så mange i ekstra godt humør. Lyset gjør noe med oss, og det er så fint! Jeg er jo ute og går relativt tidlig hver dag, og ikke bare merker jeg at det er triveligere å gå, men det er også betydelig flere mennesker ute så tidlig, nå som det ikke er mørkt og kaldt.

For meg som er glad i å gå tur betyr denne overgangen også at det nærmer seg snøfrie stier i marka. Iiiih, jeg gleder meg til flere markaturer med deg, Ingrid!

Underveis på denne turen la jeg ut et par filmer på snapchat også (kkamillak) med lyden av vannet, vinden og fuglekvitter. Sistnevnte er et av de beste vårtegnene jeg kan tenke meg!

Når det er mulig å med kjole uten strømpebukse under, tøysko, lette jakker, og solbrillene sitter pent plassert på nesen, DA! Åh, jeg gleder meg!

I dag sitter jeg og skriver en lang oppgave om diabetes type 2. Senere går ferden til trening, og som vanlig før konkurranser er det snakk om lett trening dagene før. Og dere vet jo sikkert at lett trening ikke er min favoritt, så nå gleder jeg meg VELDIG til å få løfte tungt igjen! Og jeg gleder meg allerede til å være i gang med neste treningsprogram, og få mengdetrening i kroppen igjen. Men først er det stevne på lørdag, og jeg føler meg både klar og gira!

26 mars 2017 -- 20:38

Ah, nå er det bare noen dager igjen til jeg skal konkurrere igjen! Den kommende uken vil mest sannsynlig bare fly forbi, kjenner jeg stevnementaliteten rett. Jeg gleder meg! Og gruer meg til det er over. Har ingen enormt store forventinger, men jeg har planlagt hvilke vekter jeg skal åpne på, og aller mest gleder jeg meg bare til å delta på et stevne igjen. Nå er det et halvt år siden NM, jeg savner stevnestresset! Innveiingen, spise og drikke, varme opp, prate med de andre, føle at alle øvelsene plutselig er totalt fremmede for både kropp og hode (haha, skjer seriøst hver gang), måtte tisse rett før det er min tur til å løfte, være usikker på om jeg er hydrert nok, og ikke minst den stemningen som er mens man løfter. Heiing, roping, engasjement, støtte. Totalen av alt det der – det er så gøy!

Det er nokså mange påmeldte, så det kommer til å ta en del timer, og det synes jeg også er positivt. Da får man maksimalt ut av stevneopplevelsen, og man får være vitne til at folk oppnår ekstrem mestringsfølelse, bryter ut i seiersrop og gledestårer, og i tillegg får man muligheten til å støtte de som blir skuffet og nedfor fordi ting ikke går som de hadde håpet eller forventet. Hele følelsesspekteret blir som regel synlig, men samholdet og idrettsgleden er likevel gjeldende.

Det store spørsmålet er selvsagt hva jeg skal ha på meg, haha. Jeg har to løftedrakter, litt for mange par løftesko, to belter, mange par markløftsokker… Jeg har bestemt hvilke sko jeg skal bruke i bøy og benk da, det skal nevnes. Og jeg tror jeg har bestemt meg for belte. Nei, jeg får ta min faste stevneantrekksprat med Kristin, vi pleier å ha noen dype samtaler når vi velger ut antrekk for hverandre. Og jeg er selvsagt fullstendig klar over at uansett hvordan stevnet går – livet fortsetter. Det er ingen krise om det går dårlig. Men det er ufattelig gøy om det går bra, så la oss gå for sistnevnte løsning! Nå er jeg supergira på hver eneste dag den kommende uken, hver eneste repetisjon som skal utføres på trening, hvert eneste måltid, hver time med søvn, hele pakka!

Og i dag er det bare 160 dager til RM (regionsmesterskap) og 208 dager til NM! Woho!

Av Kamilla | 5 Kommentarer »
24 mars 2017 -- 21:05

Jeg har blitt mer og mer glad i å avslutte treningsøktene mine med en såkalt «finisher». Jeg løfter vekter hver dag, og det er uten tvil det jeg får mest glede av. Kroppen kjennes sterk, stram og robust – jeg elsker den følelsen! I det siste har jeg hatt så mye overskudd og energi jeg har hatt ønske om å få utløp for, så løsningen har blitt enten en litt intens sirkel med noen få kroppsvektøvelser, eller noen skikkelig seige og intense minutter på ellipsemaskinen.

I den forbindelse må jeg bare skrive noen ord om bruk av ellipsemaskin. Jeg kan godt komme med forslag til noen gode styrkefinishere også, men først: ellipse. For noen år siden var jeg flittig bruker av ellipsemaskinen på SATS. Jeg ville ikke bli «stor og bulkete» og jeg trodde helt ærlig at kondisjonstrening var nødvendig for å gå ned i vekt, og for å nå målene mine. Jeg trodde i det hele tatt trening var nødvendig for å gå ned i vekt, og det er det ikke. Uansett, jeg har tilbragt noen timer på ellipsemaskinen, og når jeg ser tilbake på det, er jeg ikke overrasket i et eneste sekund over at jeg ikke fikk resultater. Jeg hadde på en motstand som gjorde at jeg ble sånn passe sliten, og jeg kunne stå der og tråkke i en time. I tillegg spiste jeg raskt inn det jeg hadde forbrent (og mer til). Bruker jeg ellipsemaskinen nå, setter jeg av et kvarters tid, jeg har på tung motstand så hvert eneste tråkk må jobbes for, og jeg kan på ingen måte gi mye i en time. Forrige lørdag ellipset jeg i 16 minutter, hvorav 13 av dem var i sone 4. Vi opererer med 5 pulssoner, der 5 er bortimot makspuls. Gjennomsnittspulsen min lå på 81% av maks, og svetten rant etterpå. Jeg svetter ikke mye, det vet mine nærmeste, som pleier å motta snap fra meg med bilde av typ tre svetteperler, de få gangene jeg svetter. Passe stor kontrast til noen år tilbake, da jeg svettet stort sett hele tiden, og synes det var direkte ubehagelig om noen skulle gi meg en klem, for jeg var mer eller mindre alltid svett eller klam på ryggen.

I dag avsluttet jeg også økten med et kvarter på ellipsemaskinen.  Fem minutter i sone 5, og 9 og et halvt minutt i sone 4. Fikk både svetteperler og noen pumpa blodårer i tinningen, da har jeg virkelig tatt i! Musikk med skikkelig futt i er et must i slike tilfeller.

Ellipsemaskinen kan absolutt være et godt verktøy for å trene intenst. For bare noen måneder siden kunne jeg ikke funnet på å skrive den setningen, men nå som jeg har erfart at det kan være mer enn lett trening, har jeg et nytt syn på apparatet. Dra med armene (armer og rygg), dytte med armene (armer og bryst), presse med beina, holde kjernen stabil. Med god motstand og skikkelig innsats er det mye å hente! På Magnat har vi et apparat som kan gi utrolig tung motstand, i motsetning til den på jobb, der maks ikke er spesielt tungt. Store variasjoner der.

Så kan man selvsagt gjøre intervaller for å få litt variasjon og oppdeling av økten, for eksempel 5 min med tung motstand, 2 min med lette tråkk, 5 min med enda litt tyngre motstand, 2 min med lett tråkk osv. Eller man kan bygge det opp som en pyramide. Sette en passe startmotstand og øke med 1 hvert hele minutt i for eksempel 7 minutter. Etter 7 minutter jobber man seg ned igjen på samme måte. Så mange muligheter! Jeg vet flere av proffløperene på Magnat benytter seg av ellipsemaskin når de har problemer med knær eller hofter, for å unngå det harde nedslaget, men likevel få treningseffekt.

Dagens litt uvanlige tips fra meg. Jeg har allerede tipset et par venninner om dette, så det utveksles «ellipsesvettesnaps» i fleng.

Av Kamilla | 1 Kommentar »
18 mars 2017 -- 11:40

Nå puster jeg lettet ut. En av mine nærmeste har vært på en slags hemmelig tøff uke, og fikk ikke ha tilgang til telefonen sin underveis. Vi snakket sammen sist på søndag litt før ni, og så har ingen av oss ant hvor lang tid det skulle gå før vi pratet igjen (og vi mistet vår 214 dagers snapstreak, hahaha). Jeg har vært så spent på utfallet, at de siste dagene har jeg sovet urolig og vært nervøs. Det var fantastisk å endelig få livstegn, og ikke minst ble jeg mektig imponert og stolt over utfallet. Jeg liker å vite at mine nærmeste har det bra, og jeg liker ekstra godt når de er fornøyde med seg selv og får igjen for det de har jobbet for.

Foruten å sjekke telefonen noe hyppigere enn vanlig, har uken gått med til en god del jobb, noen knallgode treningsøkter, én litt dårlig treningsøkt,  og tid med de andre fine folkene rundt meg. Og man skulle tro at når en man bruker tid på er borte, at man da har mer tid til overs. Men nei, jeg har brukt den tiden på å bekymre meg og være spent, haha. Men 2017 altså, dette blir bare bedre og bedre! Ting føles bra!

Morgensmilet, morgenglede. Det begynner å bli mildere ute, og det er bar bakke. Jeg blir så glad av det! Varmegrader stort sett hver dag, og vi ser mer og mer til solen. For ikke å snakke om hvilken energi det gir om morgenen, når det faktisk er lyst ute. Tok med et bilde av paprika, fordi paprika er best.

Litt dårlig kvalitet, men dette er altså et totalt uredigert mobilbilde fra en morgen denne uken. Jeg slet med å få med meg hvor jeg gikk, for jeg så opp nesten hele tiden. Naturen altså!

I dag er det to uker til jeg skal delta på årets første styrkeløftstevne. Nå har jeg ikke løftet på stevne siden NM i starten av oktober. Det var ikke planen å la det gå så lang tid, men sånn har det altså blitt, og nå gleder jeg meg skikkelig! Det er riktignok bare et lite stevne, men det blir gøy, og ikke minst er det kjekt med litt mer stevneerfaring før høstens to mesterskap: regionsmesterskap og NM.

I styrkeløft løfter man med jernskiver i konkurranse, og det er jo ikke det jeg pleier å trene med til vanlig. Man tenker at 100 kg uansett er 100 kg, men det er fascinerende hvor annerledes det føles. Spesielt i markløft! Ettersom det er favorittløftet mitt, er det greit å sikre seg litt, så det ikke blir for lenge mellom hver gang jeg løfter jern. Nå var det plutselig gått mange måneder, så jeg tok en økt med det på torsdag, og til min store overraskelse og glede føltes det ikke uvant lenger. Nok en ting jeg puster lettet ut for, og som gjør at jeg gleder meg enda litt mer til stevnet. I tillegg løftet jeg på den plattingen der stevnet skal holdes, slik at jeg fikk stått der jeg faktisk skal stå og løfte igjen.

Siden jeg først er i gang med å bable om alt og ingenting (sånn går det med så mange dager borte herfra), kan jeg meddele at jeg endelig har funnet den perfekte hvite skjorten. Vel, i mine øyne er den perfekt. Og jeg har lett i noe sånt som to-tre år. Enten har stoffet vært feil, kragen vært feil, knappene vært feil, passformen… Ja, dere skjønner. Men endelig! Og da slo jeg like gjerne på stortromma og kjøpte meg en nydelig rød jakke/kappe, og en superskjønn blå kjole i tillegg. Nå kan våren komme!

Livet smiler, jeg smiler. Og jeg håper dere smiler! God helg!

Av Kamilla | 3 Kommentarer »
12 mars 2017 -- 9:53

Å sette seg konkrete mål kan være både morsomt og utfordrende. For det første må du finne noe du har virkelig lyst til å oppnå, og så må du legge en plan eller ha en tanke om hvilke handlinger som gjør at du når målet. Og så kommer den viktigste delen av dem alle: utføre handlingene. Hvis du kan lukke øynene, se for deg at du har nådd målet ditt… Den følelsen du får da. Ønsker du å kjenne den følelsen, ønsker du det resultatet handlingene vil medføre? Da har du funnet et godt mål for deg.

Det viktigste kriteriet når man setter seg mål er trolig at det er konkret eller spesifikt. Å «gå ned i vekt», «løpe fortere» eller «løfte tyngre» er ikke konkrete mål. Det bør være målbart, slik at du vet nøyaktig hva du jobber mot, og slik at du på et tidspunkt (forhåpentligvis) kan si at du har nådd målet. De overnevnte målene kan for eksempel endres til å bli «gå ned 4 kg i vekt», «løpe mila på 50 minutter» eller «løfte 100 kg i markløft». Det er konkrete mål. Du kan hele tiden følge med på hvordan du ligger an nå, og du vet alltid differansen fra nåværende situasjon, til målet.

Mange vil si at det også er viktig å gi en tidsfrist på målet, og i mange tilfeller tror jeg det er en god idé, men langt i fra alle. Min personlige rekord i chins/kroppshevinger er åtte repetisjoner. Det er en del måneder (et år?) siden jeg trente det systematisk, men nå har jeg satt det tilbake i programmet igjen. På fem uker er jeg oppe i syv repetisjoner. Jeg har satt meg som mål at innen 1. juni skal jeg klare ti.

Da jeg bestemte meg for å gå ned i vekt for noen år siden satte jeg en tidsfrist på målet helt i starten, men denne fristen fjernet jeg ganske raskt, da jeg innså at det jeg egentlig var ute etter var en livsstilsendring, ikke kun vektnedgang. Jeg hadde delmål, som milepæler man kan krysse av at man har nådd, men heller ikke disse hadde jeg tidsfrist på. Det skulle bare være en slags bekreftelse på at ting gikk i riktig retning, og at jeg klarte å opprettholde de endringene jeg utførte. Så ble det en livsstil, og videre delmål ble kuttet ut.

Personlig tror jeg det er svært stor nytteverdi i å dele målet med andre. Å si til dine nærmeste hva målet ditt er. Da er det veldig gunstig med konkrete mål, slik at de også kan engasjere seg i prosessen. Hadde mitt mål vært «klare flere chins» hadde det vært vanskeligere å vite hva som egentlig var «bra» og ikke. For all del, å klare én repetisjon er knallbra i mine øyne, men når målet er ti, da er ikke én nødvendigvis det helt store. Da jeg klarte seks repetisjoner fikk jeg med en gang høre «nå er du over halvveis til målet ditt!» og nettopp slike ting er motiverende. Uten et konkret mål hadde jeg på en måte aldri vært over halvveis. Når du deler målet med andre er det også naturlig å få følelsen av en forpliktelse.

På ulike arenaer i livet er det mange som venter på perfekte øyeblikk. Spesielt når det kommer til å gjøre endring har jeg inntrykk av at når bare A og B er på plass, DA kan man utføre endringen. Min erfaring er at det øyeblikket trolig ikke kommer før du rett og slett bare skaper det selv. Tre, to, en, NÅ. Jo tidligere du innser at du har makten selv, jo tidligere vil du også komme i gang med prosessen, og dermed også nå målene du ønsker. Unnskyldningene du lager deg (såfremt du ikke har en unik livssituasjon) er trolig ikke noe du ikke får gjort noe med.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, er tålmodighet og kontinuitet nøkler for å nå de målene man har satt seg. Du må vite at du ikke kommer til å nå et stort mål på kort tid, men du må også vite at om du fortsetter å jobbe målrettet, og ikke gir deg, vil du snike deg innpå målet. Det er handlingene du gjør og valgene du tar som avgjør fremgangen. Vær realistisk. Innse at det kommer til å kreve noe av deg, men igjen: den følelsen når du har nådd målet. Når du ser hva du har klart å oppnå, hva arbeidet du har lagt inn har resultert i…

Og ser dere hva jeg gjorde nå? Jeg delte et av målene mine med dere. Så nå har jeg jo ekstra lyst til å klare det. Få ting gir så god mestringsfølelse som å kunne si «jeg klarte det» om mål man har satt seg.

info (a) kamillak.com
RSS

INSTAGRAM: kamillako

bloglovin

Styrkeløft. Friluftsliv. Kosthold. Livsglede.

Norgesrekord markløft (-63): 171 kg
Regionsrekord markløft (-63): 177,5 kg
Regionsrekord markløft (-72): 175 kg
3. plass NM 2016 (-63 kg)
4. plass WEC 2016 (Italia, -63)
1. plass NUF 2015 (-72 kg)


Blogglistenhits

Kategorier