Det skulle ikke mer enn noen dager med uvanlig døgnrytme for å slå meg litt ut av spill. Okei, det er kanskje mer enn uvanlig døgnrytme som har gjort det: en svært begivenhetsrik tur med utrolig mange inntrykk å fordøye, en smule høyt alkoholinntak på banketten, og ikke minst en hel del som må tas igjen etter en uke borte. Nå føler jeg heldigvis at ting begynner å falle på plass, og i går følte jeg meg som MEG igjen (gjett om mange fikk høre om den gleden…). Jeg er ikke den beste på å takle søvnunderskudd, det kan jeg bare si med en gang. Jeg våkner uthvilt stort sett hver eneste dag, så de dagene jeg ikke gjør det… La oss bare si det er godt det ikke skjer ofte. Kombinert med at noe jeg hadde sett frem til såpass lenge, ikke ble slik jeg hadde håpet, tok kropp og hode seg en liten time-out, tror jeg. På onsdag måtte jeg trene mye lettere enn planlagt, det bare gikk ikke å løfte planlagte vekter, kroppen klarte det ikke, og på torsdag tok jeg meg faktisk treningsfri!
Ikke at en dag uten trening er noe krise, absolutt ikke. Men for meg, som er vant til å se frem til hver eneste økt, hver eneste dag (tuller ikke), føltes det fremmed å tenke «i dag har jeg virkelig ikke lyst til å løfte noe som helst.» Å dra på trening likevel ville kanskje ikke vært så ille, men kanskje det ville vært det. Får aldri vite. Jeg droppet i hvert fall trening, gikk en totimers tur og koste meg med det. Fredag trente jeg omtrent halvparten av det som sto at jeg skulle, og reduserte vektene. «Tre uker til NM, dette kan bli interessant» var tanken, men å gi bånn gass var uaktuelt. I går derimot, kjente jeg inni meg at noe var annerledes, og jeg kjente at «jeg» var tilbake. Jeg gledet meg til å løfte, og jeg ble nesten litt nervøs. Men det gikk kjempebra! 115 kg knebøy på onsdag føltes blytungt å løfte én gang, i går tok jeg tre reps i godt tempo, og synes det var synd det ikke sto flere reps i programmet.
115 kg x 3, etter mange sett og reps på lavere vekt. Bøy er gøy!
Å droppe en økt eller to hadde ikke vært noe krise, og hadde jeg ikke konkurrert hadde jeg nok ikke brydd meg i det hele tatt. Men med tre uker til NM er det klart det skapte noen smånervøse tanker – hvor lenge kommer dette til å vare? Heldigvis hentet jeg meg raskt inn, og som sagt; i går følte jeg meg som MEG igjen, på alle måter. Jeg kjente meg sånn jeg pleier: masse energi og en sånn trygg glede inni meg. Å sitte ute i solen og prate med Ingrid gjorde dagen komplett. Godt å være tilbake!
140 kg x 2, med latterkrampe pga Johnny som filmet fra den rareste vinkelen.
Min kjære nedtellingsapp forteller meg at det er 20 dager til NM. Endelig kjenner jeg meg gira og klar! Kroppen føles sterk.