Dere vet når folk sier «man må jo leve litt» eller «man lever bare én gang» som unnskyldning for å ta et valg de vet egentlig ikke er så smart? Jeg digger egentlig «man må jo leve litt» som utsagn. Men for meg betyr det noe helt annet. For meg betyr det å sette seg selv på prøve, utfordre seg, kjenne at man virkelig lever, med hele seg. For min del: sånn som å delta på styrkeløftstevne. Eller enda mer spesifikt til dags dato: bytte vektklasse for neste stevne, og virkelig presse de fysiske og psykiske grensene. Langt utenfor min komfortsone, plutselig stilles det spesifikke krav, både til vektklasse, til antall kilo løftet, og ikke bare på selve dagen, men hele prosessen dit. Jeg tenkte litt slik da jeg begynte å legge om livsstilen også. For et ork. Gjøre om på livsstilen, faktisk ha rammer, møte utfordringer for både kropp og hode… Men tenk om det faktisk kom til å gå. Tenk om det ville være verdt det, tenk om jeg kom til å kjenne med hele meg at jeg utnyttet de mulighetene jeg hadde. Jeg måtte jo i det minste forsøke! Leve litt.

Det handler ikke nødvendigvis om å sette høye krav eller mål, men det å kjenne litt på sin egen komfortsone, og se om det ligger noe like utenfor den, som kanskje er en smule ukomfortabelt å bevege seg mot i starten, men som vil være givende på sikt.

Det er så motiverende å utfordre seg selv! Virkelig sjekke hva det fysiske og psykiske kan oppnå når de samarbeider på et slikt nivå. Det er i hvert fall da jeg føler at jeg virkelig lever, når jeg tester mine egne grenser, og kjenner hva jeg er kapabel til å utføre. Hva jeg kan få til, hva jeg kan se tilbake på om noen år og tenke at det var kult at jeg bega meg ut på. Mestringsfølelse. DET motiverer meg!

Bilde av meg, fra dagens tur med Ingrid. En av samtalene fra turen inspirerte til å publisere dette innlegget. Ingrid er en så herlig samtalepartner – gode venner er gull!