Jeg sender e-post med en håndfull lesere, om livsstilsendring, mental helse, og slike ting. Tidligere sendte jeg med noen andre, men flere av dem klarte å få inn nye rutiner i livene sine, og var fornøyde med hvordan ting utviklet seg, så da ble det litt overflødig med stadig bekreftelse. Et par har også konkludert med at de vil prøve videre på egenhånd, eller at prosessen virker for tung for øyeblikket. Felles er interessen for å muliggjøre en endring i livet sitt, for å få det bedre med seg selv. Noe som også er felles for nesten alle de nevnte, er at de ønsker at de rundt dem også skal gjøre endringer.

Spesielt er det bestevenner, kjærester og foreldre som blir nevnt. Hvordan få kjæresten til å slutte å spise så mye potetgull i hverdagen. Hvordan få bestevenninna til å ta sunnere matvalg når de valgene hun tar gjør at hun ikke har det bra med seg selv. Hvordan få foreldrene til å forandre vaner så de kan ha bedre helse når de går inn i sine gamle dager… Og jeg skjønner dem så godt. Jeg tror det er ganske vanlig for de som går gjennom så mye arbeid for å gjøre endringer i livet, at de også ønsker de positive effektene for de rundt seg. Det er jo en god tanke. For noen funker det sikkert også, og det blir en positiv smitteeffekt. Men for mange slår det helt feil ut. Og den typiske grunnen er at den de forsøker å påvirke, ikke er motivert eller interessert, og det blir heller oppfattet som en fornærmelse enn som et positivt bidrag.

Det er flott at en ønsker bedre helse for foreldrene sine. At de skal leve lenge, være i stand til å leke med barnebarn, at hele gjengen skal kunne gå på skogstur sammen, og ikke minst at de skal ha best mulig livskvalitet i alle årene de skal leve. Men hvis de ikke ønsker det selv, er det store sjanser for at prosjektet får et negativt utfall, for begge parter. Å ta initiativ til at andre skal endre vanene sine, er generelt noe jeg stiller meg skeptisk til, til tross for at tanken bak kan være så god som overhodet mulig. Jeg stiller gledelig opp med råd, veiledning, og all hjelp jeg kan, om noen rundt meg vil innføre en sunnere hverdag for seg selv. Men de må ville det selv. De må ha et ønske om å faktisk gjennomføre prosessen. Hvis ikke blir det både bortkaset og slitsomt for oss begge. De aller fleste av oss har rett og slett ansvar for egen helse. Vi er voksne mennesker, vi vet om vi har en ålreit kroppsvekt, og vi vet sånn omtrentlig hva som er sunt og usunt.

Så er det selvsagt forskjell på mennesker, relasjoner og hvor store endringer det er snakk om. Det er jo forskjell på «jeg foreslår at vi har jordbær og mango til snacks i dag» og «du MÅ slutte å spise all den drittmaten, nå nekter jeg å bo her lenger!» Haha, satt på spissen, men dere skjønner hva jeg mener. Trå varsomt, matvaner er personlig og mange har følelser knyttet til dette. Og er det alvorlige tilfeller, der en er virkelig bekymret, er min første tanke at en ordentlig samtale om temaet er veien å gå. Dele bekymringen sin, men likevel vise at en forstår at det er vedkommendes valg. Ikke prøve å ta styring, heller vise sin støtte.

Mitt beste tips er å først og fremst fokusere på egne valg og vaner. Selv om det kanskje er vanskelig å gjøre endringer om den du bor med ikke er helt med på opplegget, går det an å gjøre tilpasninger, så begge får ønskene sine oppfylt. Støtte hverandre, selv om man gjør litt forskjellige ting. Så får en heller håpe at den gleden en får ut av egne endringer kan inspirere andre til å ta grep selv, og da stå klar til å hjelpe. Jeg liker å tenke «fokuser på deg, og hvordan du kan bli bedre» og så håpe at det kan inspirere andre til å ta valg som gir dem livsglede.