24 mai 2015 -- 9:57

Som dere sikkert har fått med dere er jeg glad i dype samtaler. Individets opplevelse av livet er helt fascinerende, synes jeg. Alt som foregår oppi topplokket på hver av oss… Hvor forskjellige tankemønstre vi har, og hvordan vi oppfører oss deretter. Jeg hadde en interessant samtale her om dagen, om selvfølelse, og hvordan det kan knyttes til oppvekst og oppdragelse. Den jeg pratet med har vokst opp i et hjem der alt det ytre har ligget til rette for å passe inn og ha det godt, men det gjennomgående fokuset fra foreldrene, spesielt den ene siden, har vært at en kan alltid gjøre det litt bedre, og at en ikke skal si seg fornøyd så lett. Og for all del, å strebe etter ting er jeg helt for, men signalet det sender ut til et barn over tid, kan gi uheldige konsekvenser. Vi gravde i enkelthendelser og drøftet frem og tilbake, noe som var tungt for oss begge. Det er vondt å se at en nær venn aldri får følelsen av å være god nok, eller følelsen av å ikke fortjene å ha det godt.

Jeg er veldig heldig på denne fronten. Jeg opplever å ha fått støtte fra foreldrene mine hele livet mitt. Jeg kan også peke på enkelthendelser der den støtten har vært helt avgjørende for hvordan jeg har taklet det, eller hvordan jeg føler det når jeg tenker tilbake på hendelser den dag i dag. Et nokså ferskt eksempel er da jeg hadde begynt på universitetet, og etter noen måneder var så skuffet over hvor lite emnebeskrivelsene stemte overens med det vi faktisk lærte (ikke overraskende er det studiet fjernet). Jeg ville slutte. Jeg gråt og var fortvilet. Mamma sa til meg at det var helt greit å slutte, hvis jeg ikke ville gå der. Jeg kunne finne noe annet, og dette var ikke noe krise. Som min venn sa: “jeg hadde fått beskjed om å fullføre det jeg hadde startet, og fått spørsmål om jeg virkelig skulle gi opp så lett.” Sånt får jeg helt vondt av. Jeg er så takknemlig for å føle meg støttet, selv om noen av avgjørelsene jeg har tatt kanskje ikke har hengt helt på greip.

For litt siden var hovedsaken i D2 (fredagsbilaget til Dagens Næringsliv) om foreldre med spiseforstyrrelser. Den gråt jeg av å lese, for en vanskelig situasjon det må være, for både foreldre og barn. Og vi kan lese om foreldre med rusproblemer, foreldre som har barna et stykke ned på listen over hva de prioriterer, og så videre… Jeg mener ikke man skal lene seg tilbake og skylde på foreldrene sine for hvordan alt går her i livet, men for en del psykiske plager tror jeg det kan være gull verdt å ta et dykk inn i hukommelsen, og prøve å se om en kanskje har adoptert noe av tankemønsteret til en som har vært nær i oppveksten, fordi vedkommende har hatt plager selv. Uten at jeg skal uttale meg som en proff her, kanskje det kan hjelpe til med å iverksette et prosjekt om å danne seg en egen oppfattelse om hva som skal definere en selv. Hva som er bra nok, hva som er riktig, hvilke verdier som er en egne… Dagens tanke fra min kant.

Nå stikker jeg på tur med storesøster. God søndag!

Av Kamilla | 8 Kommentarer »
  1. Caroline sier:

    Takk for fint og reflektert innlegg!

  2. Johanne sier:

    Jeg nyter å lese disse tankeinnleggene dine, virkelig!
    Dette er et tema jeg ikke har tenkt noe særlig på, men samtidig etter at jeg flyttet for meg selv og begynte å studere har jeg skjønt hvor mye jeg har lært/tatt med meg fra foreldrene mine, om en helhetlig hverdag med fornufig kost, økonomi, holdninger, prestasjonspress osv, som jeg tror mange andre, som du nevner, ikke opplever på samme måte.
    Og essensen av alt dette er å være takknemmelig for det man har og har fått! (Tror jeg har kommentert noe lignende før også, haha). Liker at du setter tankene mine litt i sving! God pinse videre 🙂

    • Kamilla K sier:

      Og jeg nyter slike kommentarer 🙂
      Jeg opplever det mye på samme måte – ser at jeg har tatt med meg mange av de gode verdiene til foreldrene mine. Det liker jeg, føles deilig å være takknemlig her i livet!
      Håper pinsen din er fin, og at du får en herlig uke videre!

  3. Takk for veldig fint innlegg!

  4. Thea sier:

    Sånne innlegg liker jeg veldig godt!
    Jeg tror det er sunt å reflektere rundt egen oppvekst av og til, for det gjør at man blir mer reflektert rundt egen person. Det er ikke lett å gjøre så mye med noe, hvis man ikke vet om det. Jeg tror jeg har faren min å takke for holdningen om at alt faktisk ordner seg, og at har man gjort sitt beste så er det greit. Det skal mye til før jeg lar meg overvelde av negative følelser..:)
    For ikke så altfor lenge hørte jeg om en ung jente som studerte i utlandet. Hun mistrivdes sterkt både med studiene og byen, og ville bare hjem. Hun orket ikke fortsette. De hjemme presset henne til å fortsette, og sa hun ikke måtte gi opp. En dag tok hun livet sitt. Nå er jo ikke dette eneste grunnen sikkert, men noen ganger er det greit å tenke over hvor mye et slikt press kan føre til.

    Angående siste avsnitt, så er jeg helt enig med deg. Jeg vet ikke om du har lest den artikkelen om politimannen som vokste opp med to foreldre som var rusmisbrukere? Han er jo virkelig et “løvetannbarn”, og viser at man ikke nødvendigvis må la seg forme av foreldrene. Det beste er vel å plukke opp det positive, og ta vekk det som er destruktivt. Hehe, ikke så enkelt, men jeg tror at hvis man selv er bevisst på det, så kan man absolutt få det til
    Tommelopp for innlegg som dette 😀

    • Kamilla K sier:

      Takk for velformulert kommentar (igjen), Thea! 🙂 Det er så ufattelig leit med slike tilfeller, klarer ikke engang forestille meg hvor tungt hun må ha hatt det. Å føle seg støttet fra familie og venner er utrolig verdifullt!
      Løvetannbarn gir håp, jeg synes bare begrepet i seg selv er verdt å smile av 🙂

      God helg, herlige deg!

Kommenter


info (a) kamillak.com
RSS

INSTAGRAM: kamillako

bloglovin

Styrkeløft. Friluftsliv. Kosthold. Livsglede.

Regionsrekord markløft (-63): 177,5 kg
Regionsrekord knebøy (-72): 142,5 kg
3. plass NM 2016 (-63 kg)
4. plass WEC 2016 (Italia, -63)
1. plass NUF 2015 (-72 kg)


Blogglistenhits

Kategorier