Som dere sikkert har fått med dere er jeg glad i dype samtaler. Individets opplevelse av livet er helt fascinerende, synes jeg. Alt som foregår oppi topplokket på hver av oss… Hvor forskjellige tankemønstre vi har, og hvordan vi oppfører oss deretter. Jeg hadde en interessant samtale her om dagen, om selvfølelse, og hvordan det kan knyttes til oppvekst og oppdragelse. Den jeg pratet med har vokst opp i et hjem der alt det ytre har ligget til rette for å passe inn og ha det godt, men det gjennomgående fokuset fra foreldrene, spesielt den ene siden, har vært at en kan alltid gjøre det litt bedre, og at en ikke skal si seg fornøyd så lett. Og for all del, å strebe etter ting er jeg helt for, men signalet det sender ut til et barn over tid, kan gi uheldige konsekvenser. Vi gravde i enkelthendelser og drøftet frem og tilbake, noe som var tungt for oss begge. Det er vondt å se at en nær venn aldri får følelsen av å være god nok, eller følelsen av å ikke fortjene å ha det godt.

Jeg er veldig heldig på denne fronten. Jeg opplever å ha fått støtte fra foreldrene mine hele livet mitt. Jeg kan også peke på enkelthendelser der den støtten har vært helt avgjørende for hvordan jeg har taklet det, eller hvordan jeg føler det når jeg tenker tilbake på hendelser den dag i dag. Et nokså ferskt eksempel er da jeg hadde begynt på universitetet, og etter noen måneder var så skuffet over hvor lite emnebeskrivelsene stemte overens med det vi faktisk lærte (ikke overraskende er det studiet fjernet). Jeg ville slutte. Jeg gråt og var fortvilet. Mamma sa til meg at det var helt greit å slutte, hvis jeg ikke ville gå der. Jeg kunne finne noe annet, og dette var ikke noe krise. Som min venn sa: «jeg hadde fått beskjed om å fullføre det jeg hadde startet, og fått spørsmål om jeg virkelig skulle gi opp så lett.» Sånt får jeg helt vondt av. Jeg er så takknemlig for å føle meg støttet, selv om noen av avgjørelsene jeg har tatt kanskje ikke har hengt helt på greip.

For litt siden var hovedsaken i D2 (fredagsbilaget til Dagens Næringsliv) om foreldre med spiseforstyrrelser. Den gråt jeg av å lese, for en vanskelig situasjon det må være, for både foreldre og barn. Og vi kan lese om foreldre med rusproblemer, foreldre som har barna et stykke ned på listen over hva de prioriterer, og så videre… Jeg mener ikke man skal lene seg tilbake og skylde på foreldrene sine for hvordan alt går her i livet, men for en del psykiske plager tror jeg det kan være gull verdt å ta et dykk inn i hukommelsen, og prøve å se om en kanskje har adoptert noe av tankemønsteret til en som har vært nær i oppveksten, fordi vedkommende har hatt plager selv. Uten at jeg skal uttale meg som en proff her, kanskje det kan hjelpe til med å iverksette et prosjekt om å danne seg en egen oppfattelse om hva som skal definere en selv. Hva som er bra nok, hva som er riktig, hvilke verdier som er en egne… Dagens tanke fra min kant.

Nå stikker jeg på tur med storesøster. God søndag!