Dette skal ikke bli noen hundeblogg altså, men når man får til SÅ mange blinkskudd av en storsjarmør, da kan man ikke unngå å dele det med den plattformen man deler gledelige livsfaktorer med. For kjære vene, så mye han påvirker humøret mitt! Jeg har hatt ham hos meg en del i det siste, og når jeg sitter med skolebøkene, og ser ned på ham, blir jeg så glad. For ja, han ligger selvsagt ved siden av meg, hvor enn jeg velger å plassere meg. Og når jeg kommer inn døren, uavhengig av om jeg har vært borte ti minutter eller tre timer… Det ser ut som han aldri har vært så lykkelig før – hver gang. Og den halen, når jeg åpner soveromsdøren min om morgenen. Han sover rett utenfor, klint inntil døren. Det samme gjelder når jeg er på badet, da hører jeg han dunker inn i døren, for å ligge tettest mulig innpå. Ah, jeg kunne fortsatt i lange baner. En god venn. En skikkelig god venn.

Hørt om å flørte med kameraet?

Lykke, vet dere hva det er? Å få ligge på de iiiiiskalde flisene på verandaen, i flere minusgrader, og tygge på en oksemuskel. I flere timer. Å, så stas.

Blå tunge! Mye morsommere å geipe med.

Flere har spurt om rasen, den heter Euraiser. Valpen heter Dag, og er seks måneder gammel. Og jeg er så glad i ham, at jeg nesten ikke takler det. Og han gjør parketten skitten, og noe av den herligste tanketerapien jeg får, er når jeg vasker gulv. Jackpot!

Ja, også er det en skikkelig tålmodighetsprøve å drive med båndtrening. Men skal han bli flink, er det bare å stålsette seg på å være god trener. Mental trening for meg, det.