Jeg har skrevet et lignende innlegg før, men det får gå. For igjen skal jeg poengtere noe jeg mener er så utrolig lett å glemme i hverdagen, men som jeg også mener er så utrolig viktig å huske i hverdagen. Nemlig tålmodighet og kontinuitet, med det man ønsker å oppnå. Det er så lett å bli oppslukt av mål og alt man kunne gjort bedre, og dermed glemme å gi seg selv ros for hvor langt man har kommet. Jeg er slik selv.

Jeg tror det var lille julaften. Jeg prøvde på 100 kg i knebøy, men klarte ikke reise meg. Skikkelig nedtur, både metaforisk og bokstavelig talt. Det var det, liksom. Motet sank i noen timer, som om det var den ene sjansen i livet jeg hadde, til å prøve meg på den vekten. I ettertid er det lett å si «Hva tenke jeg på? Jeg visste jo at med tålmodighet og kontinuitet kom det til å gå.» I uke 3 prøvde jeg igjen, og det gikk! Så gøy! Hva hadde jeg gjort? Gitt det tid, og trent på det jeg ville bli god i; knebøy. Det er så logisk at det nesten er latterlig.

De siste månedene har jeg blitt mye bedre til dette, på grunn av bevisstheten rundt det. Tenke helhetlig, og vite at om noe ikke går første gang, så er oppskriften klar: trene på det jeg vil bli bedre i, og gi det tid. Det som for noen måneder siden ikke gikk i det hele tatt, går nå fint. Forrige uke bøyet jeg 105 kg flere ganger, uten spotter eller sikring. Gikk så bra atte. Og uken før det bøyet jeg jo 110 kg. Igjen har logikken slått til. Men det krever at man fortsetter. Ikke gir opp. Og det gjelder selvsagt ikke bare på trening.

Jeg husker dette fra da jeg begynte å legge om livsstilen. Hvetebollene fra Deli var blitt en del av uken, og det å kun kjøpe kaffe, uten bollene, fikk meg til å føle at jeg hadde en viljestyrke av dimensjoner. Dagen etter, eller bare noen timer etterpå, var selvsagt dette ute av tankene for lengst, og jeg gikk jo ikke rundt og angret på at jeg ikke hadde kjøpt bollene, selv om det i kjøpssituasjonen krevde fullt fokus. Bittesmå ting i det store bildet, men altoppslukende der og da. For en mestringsfølelse slikt gir, når man kan se tilbake på en hel rekke av slike valg.

Mye kan virke tungt (igjen: både metaforisk og bokstavelig) der og da, men med tid og arbeid kan man oppnå mye. Det gjelder bare å ikke bli oppslukt i de små humpene, men heller se det store bildet. Sorg, smerte, nedturer. De vil alle komme, på så mange områder i livet. Og det er for all del lov å være nedfor, ikke misforstå. Falsk lykke er ingen god idé. Men på sikt; vit at du selv, i stor grad, har mulighet til å få deg selv fremover, i den retningen du ønsker å gå. Det er mye ansvar, men det er også en herlig makt å ha.

Gjett hva som hjalp for å få bedre knebøystyrke- og teknikk: å jobbe med det.