13 desember 2013 -- 6:05

“Spis når du er sulten, stopp når du er passe mett.” Nå er det rett og slett litt for mange som har kontaktet meg, helt rådville, fordi de har oppsøkt hjelp, og fått dette til råd. De fleste av dem er i samme situasjon jeg var i for noen år siden, der mekanismen for sult/metthet har sporet av for lange tider siden. Jeg blir så oppgitt. Hva slags råd er det å gi, til en som ikke er i nærheten av å kunne leve etter det prinsippet?

For meg var det porsjonregulering som ble løsningen. “Du trenger ikke begrense deg hvis du spiser lite karbo/høyfett, da regulerer kroppen mettheten selv.” For noen av oss er det bare rent tøv. Nå, nesten TRE år etter at jeg la om livsstilen min, kan jeg følge disse prinsippene. Først for noen måneder siden følte jeg at de mekanismene faktisk fungerte slik de skulle. Og én ting er sikkert: det har tatt tid og bevissthet for å komme hit. Systemet min var på et rart sted, og skulle jeg fortsatt å spise til jeg var “passe mett” når metthetsfølelsen var på villspor, hadde jeg vært større enn noen gang. Ikke at jeg konstant gikk sulten, eller noe slikt, men jeg måtte spise mer med hodet, enn jeg hadde gjort. Spiste jeg et mellommåltid på størrelse med et stort måltid, måtte jeg tenke meg til at det var en idé å hoppe over det kommende måltidet, eller bytte om på rekkefølgen av de to måltidene. Riktig mengde med mat, hadde jeg ikke noe definisjon av.

I motsatt ende av skalaen er de som underernærer seg selv. For lite mat er heller ikke løsningen på noe som helst. Jeg kjenner et par som har vært på det stedet, og de har beskrevet dette med at de faktisk ikke har kunnet stoppe når de har vært mette. Det signalet har blitt manipulert til å gå av før kroppen har fått det den trenger.

Så til dere som har fått det rådet, og er frustrerte fordi dere synes det er ekstremt vanskelig å putte ut i praksis: for det første er dere ikke alene. For det andre: for meg hjalp det å spise saktere, tygge maten ordentlig (disse krever faktisk en hel del bevisstgjøring), bruke hodet og øynene, spise godt med proteinholdige varer (som kylling, laks, ørret, kjøttdeig osv.), og passe på at grønnsaksinntaket alltid var av betydning. Det finnes en god mellomting mellom det å sulte seg, og overdrive inntaket. Men den middelveien kan være vanskelig å finne. Det er lov å ikke føle at man klarer å knekke koden selv, og det er vel nettopp derfor disse menneskene har oppsøkt hjelp. Derfor provoserer det meg ganske mye at de sitter igjen med et slikt svar. Det virker så naivt av disse rådgiverne å tro at det funker, og jeg skjønner stadig hvorfor så mange der ute får et anstrengt forhold til mat. Det kan umulig være lett når noe man ha i livet, blir en byrde.

Jeg har vist disse bildene før. 16 november 2012. På bildene er det likt antall kalorier. Jeg vil absolutt ikke oppfordre til kaloritelling, men har man problemer med å begrense seg, er det greit å være litt bevisst.

Av Kamilla | 8 Kommentarer »
  1. Tonekb sier:

    JA! Helt enig! Jeg har også vært i din situasjon – veide ca 20 kg mer da jeg var 16-17 enn hva jeg er i dag. Jeg oppsøkte hjelp, og møtte heldigvis ikke en slik kommentar. For hadde jeg gjort det, hadde nok ikke gått like bra. Det er utrolig hvor flink hodet er til å lure deg til å tro at du egentlig ikke er så veldig mett som magen din skulle tilsi, at det er plass til én bit til, bare litt… Du skjønner sikkert tegninga. Banalt nok som det virker i dag – fikk jeg beskjed om å spise ofte, sunt og porsjonregulering slik som du nevner ovenfor. Ingen kaloritelling, ingen fokus på metthetsfølelse i den forstand, men du og du, det gikk opp mange lys og det funket. Men det ville det ALDRI ha gjort om det ble overlevert til meg selv å kjenne på når jeg var mett. Hadde du satt en pizza eller taco-tellerken fremfor meg hadde jeg gafla innpå til jeg var tilfredstilt, uavhengig av om jeg var “mett” eller ikke.

    Måtte bare kommentere på denne – kjenner meg så himla igjen. Takk nok en gang for at du opplyser og skriver så himla godt til alle oss, på morgenkvisten!

    God luciadag! Jeg løper avgårde på morgenspinning nå 🙂

    • Kamilla K sier:

      Så bra av deg å oppsøke hjelp, og så bra at det har gått så bra! Glad på dine vegne 🙂

      Og tusen takk for så fine ord – slikt setter jeg pris på! Håper spinningen var bra, og at helgen din har vært fin 😉

  2. Marte sier:

    Takk for denne posten! Dette er noe jeg har tenkt en del på i det siste. “Spis til du er passe mett”, det skal jo liksom være så enkelt. Det er det ikke, og det er godt å høre at det er flere som har/har hatt problemer med dette.

    • Kamilla K sier:

      Jeg var helt klart ikke i stand til å spise etter det prinsippet tidligere, så jeg har full forståelse for det. For min del måtte hodet hjelpe til.

  3. m. sier:

    Når man først har kommet på villspor så er det utrolig vanskelig å “spise til du er passe mett”. Jeg har slitt med en spiseforstyrrelse, en slags blanding av anoreksi og overspising, i flere år, og jeg kan med hånden på hjerte si at det ikke er lett å slutte å spise når du er overbevist om at du er nødt til å spise hele pizzaen og de to posene chips du har kjøpt. Det er heller ikke lett å få i seg noe når man får en reaksjon på overspisingen og ser på mat som fienden. Jeg fikk heldigvis god hjelp og er mer eller mindre frisk idag, men likevel, jeg sliter til tider med overspisingen spesielt. Så jeg har begynt med porsjonskontroll nå i høst. Jeg lager en passe mengde mat til hvert måltid og så spiser jeg heller flere mindre måltider, enn å spise et par store måltider (som ofte resulterte i overspising siden jeg var så sulten). Og det som gjør at jeg kan gjennomføre kaloritelling og litt strengere spisekontroll, er at jeg nå er mer bevisst på hvilke tanker som gjorde meg syk i utgangspunktet. Mat er ikke farlig. Det er ikke slik at du dør eller legger på deg 20 kg om du spiser kjøttdeig, eller har nugatti på brødskiven en dag. Likevel så jobber jeg mye med metthetsfølelsen. Merker det når jeg lager meg mat at jeg noen gang angrer på at jeg bare har tint en porsjon med lasagne (har fryst ned porsjonsstørrelser av hjemmelaget lasagne) og er redd for at det skal bli lite (øynene vil jo ha mermermer), men etter at middagen er spist opp så viste det seg at den mengden mat jeg laget faktisk var nok. Den viktigste forskjellen er vel uansett at jeg nå fokuserer på å spise mye frukt og grønt, pluss noe kjøtt, og nyter maten jeg spiser i stedet for å se på det som noe skadelig.

    (Skal sies at jeg ikke er veldig streng på kaloritellingen, og vil understreke at skal man drive med kaloritelling burde man bruke det som en pekepinn mtp næringsinnhold i forskjellige matvarer som du så fint her har illustrert og ikke som en absolutt sannhet. Grensen mellom å gi kroppen den næringen den trenger og sulte kroppen kan fort bli uklar, og det anbefales ikke å komme på feil side, trust me.)

    Phew, dette ble langt. Vel, takk for enda et fint innlegg, Kamilla! God helg! 🙂

    • Kamilla K sier:

      Takk for at du deler! 🙂 Setter pris på slikt engasjement. Tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det du beskriver. Da jeg studerte kosthold og helse, og skulle sette opp matplan for en fiktiv dame, fikk jeg virkelig en vekker. Det var første gangen jeg satte meg ned for å skrive hva en normal matdag var, og jeg så jo at mine dager var langt fra hva de burde være. Men man må vite for å skjønne. Og kunnskapen må man finne selv.
      Håper helgen din har vært, og er, bra!

  4. Jeg har aldri kost meg så masse som jeg har etter at jeg ble bevisst på hva jeg putter i meg 🙂 Det er jo så tilfredsstillende å faktisk være klar over hva man putter i seg.

Kommenter


kamilla (a) kamillak.com
INSTAGRAM: kamillako

bloglovin

Styrkeløft. Friluftsliv. Livsstil. Livsglede.

Kategorier