Jeg synes ikke nødvendigvis det er helt feil å sammenligne seg med andre. Gjennom livet trenger vi å forholde oss til mennesker, prestasjoner, egne og andres forventninger, og det kan være lærerikt å se hvordan andre ligger an, i forhold til en selv. Det vi alle bør ha i bakhodet, er sammenligningsgrunnlaget. Om jeg skal sammenligne styrken min med en som aldri har trent styrke, og jeg dermed føler mestring, skjønner vi alle at det blir som å lyve til seg selv. Samme for de som skal løpe mila for første gang, og sammenligner sluttiden sin med en som har løpt aktivt i flere år. Ikke rart mange gir opp, føler de ikke strekker til, og aldri ser på seg selv som flinke!

Du legger opp til å gjøre deg selv skuffet eller falskt fornøyd, ved å sammenligne deg med de som har totalt forskjellig utgangspunkt fra deg. Jeg liker å ha noe å strebe etter, ut i fra eget utgangspunkt og egne fokusområder, og prøver heller å finne inspirasjon i andre, fremfor å sammenligne meg. Vi har alle faktorer i livet som påvirker hva vi gjør, og hvordan vi utfører det.

I tillegg til at vi har forskjellige utgangspunkt, har vi trolig ganske forskjellige mål og forskjellig fokus også. Det kommer godt frem i svarene deres på søndagens innlegg. Vi streber etter helt ulike kilder til mestring!

Igjen – jeg synes ikke nødvendigvis sammenligning er en negativ ting. Det er utfallet av sammenligningen jeg mener har en tendens til å være uheldig, og ikke gi et balansert bilde. Jeg har jobbet aktivt med dette det siste året (jeg elsker å jobbe med mental utvikling), og er glad jeg har kommet meg til en annen ende av skalaen. Da jeg begynte å få fart på løpingen (i dobbel forstand) ble jeg til tider opphengt i hvor hurtig andre løp, spesielt de som hadde løpt aktivt over en mye lengre tidsperiode enn meg, og som i tillegg løp ordentlig systematisk. Jeg klarte aldri å komme meg dit de var, spesielt ikke på 1-2-3, slik jeg bygget opp forventningene mine til å bli. Jeg hadde fokus på styrketrening, men likevel skulle søndagøktene på mølla bli utenomjordisk gode. Nå ser jeg hvor tullete det var, men der og da tenkte jeg ikke like helhetlig.

Nå som jeg har begynt å få litt styrke i skrotten, merker jeg det har blitt populært for gutter å sammenligne deres styrke med min. Spesielt de som trent tungt og lenge. Jeg er plutselig ikke særlig sterk. For all del, jeg sier ikke at jeg er noen muskelbunt uten like, men sammenligningsgrunnlaget er vel kanskje ikke helt på stell?! Likevel, jeg er glad på deres vegne. De er sterke, det er kult at de er stolte av det de har oppnådd! Husker da jeg fikk melding fra medstudent/kollega/venn om at jeg hadde inspirert ham til å ta pers i markløft. Selvsagt mye tyngre enn jeg noen gang kommer til å klare. Men inspirert! Det ordet liker jeg. Inspirasjon, til å kunne oppnå egne mål, ut i fra der man selv er. Det er sånn ca. alt jeg ønsker med denne bloggen. Inspirere andre til å ta skritt på egen vei.

Hadde jeg sammenlignet livsstilen min da, med noen som hadde en livsstil som jeg har nå, da tror jeg sannelig jeg hadde gitt opp hele greia. Noe så demotiverende. For meg var det bedre å finne inspirasjon i noen som levde litt sunnere enn det jeg gjorde, for hvert steg på veien. Nå finner jeg inspirasjon i veien jeg selv har gått.