Advarsel: masse babling og enda mer naturbilder.

Gårsdagens skogstur ble en sånn tur der jeg, for hvert bilde jeg tok, tenkte «DET var fint!» Og så tar jeg ett til, og tenker at DET var finere, og sånn fortsetter det. Gøy! Men i tillegg til sin vanlige finstas, hadde naturen litt ekstra å by på, i form av værskifte. Mesteparten av turen var solrik. Men så begynte det å lyne, tordne og regne som aldri før. Og SOM det haglet! Mot bar hud… Jeg løp fra tre til tre, for å prøve å redde kameraet og mobilen, og for å komme unna smerten som haglet på meg. Jeg fikk litt flashbacks til da jeg hadde flyskrekk, der tanken på at den aktuelle situasjonen faktisk skal ende, oppleves som ikke-relevant. Tårene kom, alt føltes håpløst, det var langt hjem, og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så alene. (Ingrid, hvor var du?) Følte jeg ikke kom meg fremover, og visste at det selvsagt ikke gikk noe raskere ved å stoppe under alle disse trærne. Til tross for at det var en anelse ukomfortabelt, var det bare én ting å gjøre: jeg grep fatt i tanken om at det skulle ta to timer til jeg satt i en myk sofa, med fleecedress og tørt undertøy. Forhåpentligvis med kamera og mobil i behold (dvs. å slippe utgifter på mange tusen kroner). Det tok under to timer! Lykke! I tillegg funger både kamera og mobil, og jeg sitter igjen med et drøss av herlige naturbilder. Pleier å begrense til et lite knippe av bildene, men fordi det var 19 km utenom det vanlige, blir det også et skogsturinnlegg utenom det vanlige. Sånn for å gjøre det litt ekstra verdt det.

Sol, varme og fredelige omgivelser.

Hmrf. Jeg fikk ikke noe drikke etter 100 meter.

Ser dere alle pipipene?! Skulle ta zoome inn, men det kom en traktor kjørende, så alle fløy av gårde.

Naturgodis.

Hehe.

Helt til høyre der ser dere litt bebyggelse. Heihei, Grefsen og Kjelsås!

Prøvde å gå/løpe på en sti litt overfor grusveien, for å være under trærne, men stien endte plutselig her. Så da var det bare å klatre ned. Det var det som fristet; å klatre i våt mose. Haha, herlighet.

Det gjorde rett og slett ganske vondt med alt denne haglingen i hodet, og på armene.

Winter Wonderland?! Synes for øvrig bildet ble riktig så fint da.

Sognsvann.

Nesten litt synd man ikke kan se hvor mye det faktisk høljer ned på de siste fem bildene, for jeg tok virkelig en sjans med kameraet der. Det siste var litt sånn «MAGISK natur, og nå er vel kameraet ødelagt uansett, så ett bilde fra eller til kan vel ikke utgjøre store forskjellen…» Litt av en start på uken!

Nå er livet bra igjen, og jeg skal møte Tor-Arne, for å løfte ting. Hejhej!